2022 er Frivillighetens år. Ordfører Bringedal hadde en fin kommentar om temaet i ØP på Nyttårsaften. Kommentaren var fin, først og fremst fordi den var undrende. «Som ordfører klør jeg meg litt i hodet for å finne ut hva som er kommunens rolle i forhold til frivilligheten». – Han gir seg selv et indirekte svar på undringen i sitt eget forord til Kommuneplanens samfunnsdel: «…vi må tørre å sette mennesket i sentrum for utviklingen. Vi politikere må kanskje gi fra oss makt, ikke tilegne oss mer», sier han – og videre; «Vi må våge å mane til engasjement og deltakelse. Framtidens vinnerkommuner vil være gode på samskaping og sosial innovasjon.» Er 2022 året da Larvik går fra ord til handling?

Ved Universitetet i Sørøst-Norge interesserer vi oss ikke bare for hva Larvik kommune sier og gjør i sakens anledning, vi har stor oppmerksomhet på alle norske kommuners anstrengelser for å finne nye veier ut av velferdsstatens floker. For ting kan ikke fortsette langs samme ruta som vi har fulgt gjennom hele etterkrigstiden. Det har handlet om å dytte penger og personell ned i de glipene som oppstår der individer og grupper ikke får sine velferdsbehov tilstrekkelig ivaretatt. Fellestrekket for norske kommuner på dette feltet er masse ord. Politisk oppmerksomhet om frivillighet er preget av gammel retorikk, ikke ny metodikk.

Statens inntekter, befolkningens alderssammensetting og velferdsutfordringenes kompleksitet fører oss langsomt, men dessverre stødig mot en kommunal kollaps sier både KS, kommunenes egen organisasjon, skiftende regjeringer har sagt det i sine Perspektivmeldinger, og vi kan lese det i en rekke andre statlige utredninger og Stortingsmeldinger. En form for snuoperasjon er nødvendig. Det minner om direktøren som på bedriftens julebord minnet om at «jeg sa i fjor at vi nok dessverre sto på kanten av stupet – men i år kan jeg forsikre om at vi har tatt et langt skritt frem». Vi får håpe at vår egen ordfører slipper å havne i den situasjonen.

I velferdssamfunnets videre utvikling kan vi ikke begrense oss til å gjøre de tingene vi gjør bedre, vi må i stedet gjøre bedre ting. Snu oss rundt. Det er det som er innovasjonenes karaktertrekk – de representere noe nytt. Å styrke kommunale tilskudd til frivillige organisasjoner er bra, men det er ikke nytt. Å lyse ut kommunale tjenester på anbud blir stadig vanligere, men det er ikke nytt. Å satse på «sosial innovasjon», som hele kommunestyret slutter seg til i gjeldende kommuneplan, forutsetter nye grep og radikal endringsvilje. Da gjelder det å korte ned perioden hvor man klør seg i hodet, og snarest mulig komme over i eksperimentell handling. For det vil gjøres feil. Og feil tar tid. Innovasjon er avhengig av en kultur med mot og aksept for feil. I Bærum kommune, en av få norske kommuner som arbeider systematisk med nye former for samarbeid/samskaping med frivilligheten – der verdsetter de læring gjennom forsøk med en egen pris for «beste feil»!

En av de feilene mange kommuner gjør i sitt innovasjonsarbeid er å manøvrere i nytt terreng med gamle kart. De bruker de administrative rutinene og konvensjonelle tankemønstre til å løse nye utfordringer. Vi kan ikke løse problemer med de samme tankene som skapte dem, sa salige Einstein. Det kommer nok til å kreve mer enn en stilling som frivillighetskoordinator for å utløse nye grep i arbeidet med å bli «Norges beste kommune på samarbeidet mellom kommunen og frivilligheten. Intet mer, intet mindre», som Bringedal valgte som meningsmettet overskrift på sin kommentar.

Om vi flytter blikket fra sladrespeilet over mot terrenget som ligger foran oss, vil vi se en annen frivillighet enn den vi har bak oss. Frivilligheten er fortsatt, som den alltid har vært, fri og villig. Men om kommunen snur seg mot dagens frivillige i søk etter samarbeid om akutte og aktuelle velferdsoppgaver, vil den finne en hel del andre aktører og andre arbeidsmetoder enn det vi vokste opp med. Bringedal peker selv på noe av dette; Røde kors i operativ vaksinetjeneste, Tolleroddens venner og andre frivillige miljøers innsats for byutvikling, er noe. – Gatelagsfotball i Fram (og 24 andre klubber i Norge) er et annet eksempel på en ny form for frivillighet. Hva er det? – Rusomsorg, psykisk helsevern, idrett? Alt sammen! Vi trenger hybride løsninger med stor innovasjonshøyde i overlapping mellom sivilsamfunn, næringsliv og offentlige tjenester, på tvers av sistnevntes budsjettkolonner og avdelingsstrukturer. De fleste kommuner mangler systemer- og de mangler strengt tatt en politikk for grenseoverskridende praksis. Politiske erklæringer, planer og undring vil ikke være nok. Men det kan være en god start.

Det gjelder å møtes på tvers – frie og villige, på alle sider av bordet. Ikke bare for å prate, men for også å arbeide sammen.

LES OGSÅ: « Larvik skal bli Norges beste kommune på samarbeidet mellom kommunen og frivilligheten. Intet mer, intet mindre»