I en radiomontasje med kommentarer fra folk flest om den dramatiske situasjonen vi står i som folk, om hva som var «det nødvendigste» var det en yngre dame som sa at hva hun savnet mest var kontakten hun vanligvis hadde med andre på vante møteplasser. Ute i gata har jeg også observert mange på vei ute på ennå ikke såpeglatte veier med rullator gående i retning nettopp sånne lokale møtested.

Vi har jo tidligere hørt andre fortelle om sykepleiere og hjemmehjelper som ikke føler de har tid til å slå av en prat om de nære ting og holder en hånd i opplevelsen av hva som egentlig betyr noe for oss alle.

I psykologien kan vi lese hva barn og foreldre bare trenger av tid sammen og hvordan fysisk kontakt er helt livsnødvendig for barn spesielt.

Vi voksne vet at om vi feirer jul eller påske alene på hybelen betyr ikke det at vi alltid i vårt liv har vært enslige eller for alltid vil komme til å være det men kanskje ikke alltid så lett å se for alle.

Kanskje er det nettopp en god kontaktflate i livet som er avgjørende for livslang god helse? En god nettkontakt er kanskje bra nok for mange, men vi er flere som håper ikke alle fysiske « møteplasser» blir borte for dem som trenger.