Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Ikke best, men god nok.
Eller helt alminnelig. Begrepet brukes om noe som omfatter eller gjelder alle, noe felles, noe som er normalt, noe som ikke skiller seg nevneverdig fra gjennomsnittet.
Mattias Øhra fra Universitetet i Sørøst-Norge hadde i fjor høst et innlegg på et foreldremøte for alle 10. klassinger i Larvik kommune. Et innlegg om det å være ungdom i dag. Han balanserte tyngden med alvor og bekymringer rundt utfordringene ungdommen står overfor, med humor. Han brukte spissformuleringer som kraft til å sette i gang refleksjoner hos oss som tilhørere.
Han brukte begrepet alminnelig for å omtale ungdommen. Øhra refererte til hvordan læreren på foreldremøter omtalte elevene da hans foreldre var på foreldremøter. (Til opplysning, så er Øhra født i 1963). Elevene ble den gang ofte omtalt som alminnelige elever, i en alminnelig klasse, med alminnelige utfordringer som læreren mente kom til å gå seg til. Etter et slikt møte, gikk foreldre hjem og var fornøyde. De hadde et alminnelig barn, en alminnelig ungdom, med andre ord var alt som det skulle. Den samme gode følelsen fikk mange av elevene oppleve, de var helt alminnelige barn og ungdommer, altså helt normale. Videre pekte Øhra på at det nok har skjedd litt siden den gang, og mente at hvis læreren hadde beskrevet elever og klasser som helt alminnelig i dag, ville det for en del, både elever og foreldre være vanskelig å takle. For barn og ungdom i dag, som han sier, er jo helt unike og helt spesielle individer, som kan bli akkurat det de selv vil.
Og det er nettopp her at intensjonen om å løfte ungdommene, kan gå over til å oppleves som et press. Et press rundt selvrealisering og det å være best, eller noe helt spesielt, og som kjent kan det fort medføre negativt stress. En streben etter det optimale og det perfekte, som i det virkelige liv sjeldent er reelt. Dette må for all del ikke tolkes som fravær av forventninger eller ros og anerkjennelse for den sakens skyld, for det er grunnleggende og helt nødvendig. Men alt må balanseres. For å mestre livet har vi behov for å kjenne at vi har egenverdi og god selvfølelse. Og selvfølelse kommer først og fremst gjennom følelsen av å kjenne oss gode nok som vi er.
Ja, jeg skriver oss og vi, for jeg tenker at denne problemstillingen mest sannsynlig er like gjeldende for oss alle, uansett alder. Folk er tross alt folk. I bunn og grunn er vi ganske like, og har de samme behovene, selvfølgelig med naturlige variabler. Behovet for å føle oss inkludert og godtatt av andre er stort og grunnleggende hos oss. Vi har behov for å oppleve at vi hører til og er en del av flokken. At vi er gode nok. Først når dette er på plass, vil vi kjenne på trygghet og aksept for å være den vi er og en god selvfølelse.
Jeg er så glad for at Gro Harlem Brundtland som i sin nyttårstale i 1992, uttrykte det som har blitt et velbrukt sitat: “Det er typisk norsk å være god”, ikke uttalte: “Det er typisk norsk å være best”. Det ville være vanskeligere å leve opp til. Uttrykket ble nevnt i sammenheng med nordmenns prestasjoner og vellykkethet i konkurransesammenheng, og det er naturlig nok i den sammenheng dette uttrykket oftest brukes. Da klinger det selvfølgelig ikke like godt å bruke: “Det er typisk norsk å være god nok” eller “Det er typisk norsk å være alminnelig”. Men livet vårt er ikke en konkurranse, eller en prestasjon, ei heller en “show off”. Nettopp derfor bør vi velge uttrykk og begreper vi kan leve godt med i møte med oss selv og hverandre. Sett i den sammenhengen, vil jeg driste meg til å tenke at Gro er ganske enig.
Jeg tror mange, kanskje tilogmed de fleste av oss lever et ganske alminnelig, kanskje noe nøkternt og kjedelig A4-liv. Jeg tror det er mange som ikke kjenner seg spesielt god og unik på spesifikke områder, men ganske gjennomsnittlig på det meste. Jeg tenker også at det er vanlig å kjenne på følelsen av å være både middelmådig og tidvis dårlig. Og innimellom knakande god, heldigvis. Det er normalt å oppleve både oppturer og nedturer i livet. Like fullt er det vårt liv, og vår oppgave å fylle det med mening og glede, både med valgene vi tar og med det vi ikke kan kontrollere, men som bare skjer oss. Et liv hvor hele følelsesregisteret vårt er med, på godt og vondt. Et ganske alminnelig liv rett og slett, kanskje med flest kjedelige hverdager, men også med glansdager og festdager.
Jeg er klar over at det høres litt ut som en floskel, men egentlig er hver dag verdt å feire. Ikke sånn storstilt feiring med høye glass, konfetti, glitter, brask og bram. Jeg tenker mer på feiring ved å bare glede oss over å være, og være god nok.
Ikke god, bedre, best. Men god nok.