Da min gamle og noe skrøpelige mor, etter et kort sykehusopphold ble innlagt på sykehjem, opplevde jeg som pårørende å være i et informasjonsvakuum. Slik opplevde vel også min mor det, som var klar til det siste. Det var ikke gjennomført noen utskrivingssamtale på sykehuset som kunne gitt informasjon om situasjonen, og det ble ikke gjennomført noen innkomstsamtale da hun kom til sykehjemmet. Ingen stilte spørsmål om hva som var viktig for henne. Det meste rundt hennes helsesituasjon var uvisst, og vi forsøkte å få informasjon på ulike måter, fra lege, kontaktsykepleier osv. De ansatte var travle, men vennlige og omsorgsfulle. Bevisstheten rundt pasienten og pårørendes behov for informasjon om situasjonen og pasientens fremtidsutsikter, syntes i liten grad til stede; i alle fall ikke ivaretatt gjennom noen strukturerte initiativ. Jeg måtte «mase» om å få en samtale med kontaktsykepleier, sykehjemslege, og innsyn i hennes pasientjournal. Da informasjon om min mors situasjon var så vanskelig tilgjengelig ble jeg utrygg, og tilliten til stedet – her sykehjemmet – ble utfordret.

Dette er min erfaring. Den samsvarer godt med de mange henvendelsene vi som pasientombud mottar. Mangelfull kommunikasjon og informasjon er et tilbakevendende tema, og det er ofte pårørende som tar opp dette.

Gjennom pandemien har vi erfart hvor viktig informasjon har vært. Høie, Stoltenberg og Nakstad har løpende gitt oss god og saklig informasjon. Det har ført til stor grad av trygghet i det utrygge. Vi får da tillit til institusjonene, en tillit som de har beholdt gjennom denne krevende tiden.

Motsvarende vil fravær av informasjon skape utrygghet, irritasjon og noen ganger sinne. Vi er vel mange som har ventet på informasjon fra NSB om hvorfor toget er forsinket og hvor langvarig forsinkelsen vil bli. Tilsvarende gjelder for pasienter som venter på sin behandling og ikke får informasjon om når den kan forventes gitt. Tilsvarende også for meg som pårørende til pasient ved sykehjem, som savner informasjon om min mors situasjon, og blir sittende igjen med mange ubesvarte spørsmål.

Hva skal til for å avhjelpe situasjonen? Hvordan tilrettelegge for en god kommunikasjon? Det finnes i dag digitale plattformer som kan tas i bruk, for eksempel mellom pårørende og tjenesten. Slike verktøy benyttes mange steder mellom foreldre og barn i skole og barnehage. Ved enkel bruk av en app. Kan ikke tjenestetilbudene, som sykehus, sykehjem og hjemmesykepleien, ta i bruk slike apper i sin kommunikasjonen med pårørende? Korte meldinger som at «I dag har din mor sovet godt», «Kan du ta med mere varmt tøy ved neste besøk», «I morgen er legen her kl. 14.00 for eventuell samtale», «Jeg henter mor til avtale hos tannlegen tirsdag kl. 10.00» osv. Det er mangt man kan kommunisere – begge veier – uten at personvernhensynet utfordres. De fleste pårørende i dag er brukere av digitale verktøy og finner det hensiktsmessig. Bruken av en slik plattform vil også gjøre tjenestene mer tilgjengelig, representere muligheten for en god dialog i samarbeidet rundt pasienten. Vi er mange som har erfart vansker med å nå fram gjennom telefonhenvendelser, nå fram til rette vedkommende både for å få og gi informasjon. Bruk av en slik digital plattform antas være både tillitsskapende og tidsbesparende. Foreldre til barn i barnehage og skole er tilfredse med bruken av slik digital plattform. Tjenestene oppfordres til å vurdere om dette kan være hensiktsmessig for dialogen og samarbeidet med pårørende.

En slik informasjonsutveksling ville ikke utfordre personvernet til min mor. Jeg ville hatt enklere tilgang til sykehjemmets ansatte, det ville styrke min tillit til sykehjemmet og trygge meg på at min mor ble ivaretatt på en god og omsorgsfull måte.

Dersom man skal etablere en god kommunikasjon, dreier det seg ikke bare om å bli gitt informasjon, men også om muligheten til å gi informasjon. Dette kan forhåpentligvis supplere bildet av pasienten og forhåpentligvis bidra til bedre tjenester og tryggere pårørende. Jeg savnet informasjon om min mor, og jeg savnet en bedre mulighet til å formidle til sykehjemmet hvordan jeg erfarte min mors situasjon og hva som var viktig for henne.