Godt nytt år, Larvik!

Av
DEL

KronikkDette er en kronikk, skrevet av en ekstern bidragsyter. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdninger.Så hyggelig, og så forpliktende, å bli tilbudt å skrive nyttårshilsen til hele Larvik! I Larviks egen og eneste dagsavis. Et stort ansvar å påta seg for begge parter, for monopolsituasjon kan misbrukes.

Så vil jeg starte med å si at jeg legger merke til en avis som er villig til å fornye seg, og det er positivt. Takk for det.

Det er forutsigbart akkurat nå å håpe på en forbedring i nesten alle samfunnets funksjoner, tilstander, og arbeidsliv ... Nå har de første vaksinedosene blitt satt, og det kan vel bare gå oppover. Det trenger vi, lyset i tunnelen!

Denne vinteren er den mørkeste vi har hatt siden 1951, og kombinasjonen av regnvær, mørketid og koronarestriksjoner har vært kvelende.

Som flyktningguide har jeg virkelig følt på vanskene med å få være til nytte slik jeg gjerne vil. «Min» herlig gjestfrie familie fra Tyrkia leter etter tilbud til meg! men jeg må sette det meste på vent. Messenger er et fantastisk hjelpemiddel, men erstatter ikke nærhet. Den tilliten familien viser meg, skulle jeg så gjerne gjengjeldt straks med å invitere til norsk mat og kultur i mitt hjem. Flyktninger, som ofte har en traumatisk historie bak seg, fortjener tilbud som letter integreringen, de fleste av dem ønsker snarest å kunne bidra i samfunnet. Vi kan alle bidra litt i en slik prosess. Et smil, en hjelpende hånd med språk og uvante omgangsformer, inkludere i lek eller nabolag, litt nysgjerrighet om andres kultur, om ikke annet.

Akkurat som vi kan tenke på om det er andre som vi med enkle grep kunne gi litt oppmerksomhet, omsorg, tid eller kanskje noen tjenester. Det digitale hjelpemiddelet Komp har blitt en lovende teknisk måte å kunne holde kontakt med eldre på sykehjem, men de vil jo ha familien på besøk igjen, og en klem. Og naboen, eller nyinnflyttede, som sliter med å passe inn, kan vi lette litt på trykket? Det snakkes for tiden mye om barn som lever under vanskelige forhold hjemme, hvem tar initiativ til å sjekke om det går greit?

Ensomhet er blitt et stikkord dette året. Selv personer med stor omgangskrets har fått føle en form for isolasjon. De fleste setter pris på god alenetid, men den skal være selvvalgt. Nå ble vi plutselig sultefôret på frie valg, selskapelig omgang og reiser i jobb eller fritid, noe vi tidligere tok for gitt, uansett klimakrise, vi privilegerte nordmenn.

Kanskje vi lærer noe av å savne kolleger, venner og familie. Klemmene jeg fikk av barnebarna mine på julaften i år, fikk i hvert fall ekstra verdi.

Kulturliv får plutselig en ny dimensjon, endelig ser man hvor verdifullt det er å kunne møtes. Jeg synger i to kor. Rakkestuten har så mange medlemmer at alt automatisk var umulig, selv om man forsøkte. Lille HumLa var heldigere, med et øvingslokale som var definert stort nok, og med Larvik kommune som velvillig åpnet det igjen da dette var mulig. Vi øvde ute i friluft, vi laget hygienerutiner, maxantall og påmelding for å øke sikkerhetsmarginer. Og fortvilte hver gang vi måtte avlyse opptredener. Men med nitid planlagt logistikk fikk vi endelig synge foran hver seremoni i humanistisk konfirmasjon. Så hyggelig å kunne formidle, og bidra! Vi håper det blir enklere til neste år. Kan vi samle tusenvis av mennesker igjen en gang? Selv kirken søker utendørsløsninger.

Biblioteket, vårt fantastiske ressurssenter med alle sine tilbud og serviceinnstilte medarbeidere, tragisk nok henvist til et nødlokale akkurat i år. Nå er plassen og utvalget bedret, men vi ser fram til et funksjonelt bibliotek i full drift igjen, som kunnskapsbase og ikke minst møteplass. Alle data peker mot at et romslig, vakkert og velutstyrt bibliotek trekker folk i alle aldre, og øker både trivsel og omsetning i sentrum. Åpent, gratis, alkoholfritt, perfekt også for uorganiserte. Det blir spennende å se hva vi får!

Jeg har hatt gleden av å delta i kommunens «Livsynsledermøter». Et initiativ for å forebygge ekstremisme. Der finner vi tonen, og føler respekt for hverandre uansett tro og livssyn, sammen med politi og kommuneledelse. Veldig bra! Jeg ser for meg at ideen kunne bringes videre med andre tilbud? Noe som kan trekke flere med i beslutningsprosesser, og føle at man kan påvirke.

Det sies at utviklingen har gått mot mer «jeg», mindre «vi». Kan vi håpe at denne perioden har vekket noe i oss? At vi søker mot felles løsninger, økt solidaritet, tanken på å styrke fellesskapets velferd. Økonomisk velferd er ikke nok. Vi må jo stoppe smitten sammen, og da bør vi også stoppe konspirasjoner sammen. Din helse er ditt ansvar. Alles helse er alles ansvar.

La oss håpe at sosiale medier fortsatt er et godt tilbud man kan styre selv, hvor hetsing og utestenging ikke får plass, og reklamen ikke blir altfor rettet og påtrengende.

Men gå ikke i den fellen at du tror man skal være sammen hele tiden. Det gjelder å finne balansen; se verdien av et smil og en samtale i løpet av dagen, og samtidig vite at det er alene man har kreative og kritiske tanker, tenker på egenhånd. Ikke bare for eller imot, men nytt.

Godt nytt år!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken