Gå til sidens hovedinnhold

Gratulerer med dagen, Larvik!

Det har blitt feiret i hele år, men i dag er selve bursdagen. Gratulerer med dagen, Larvik. ØP har spurt Aina Aske og Ane Ringheim, Larvik Museum - Vestfoldmuseene - om å skrive litt av byens historie på en historisk dag.

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

«Men hundreår på hundreår, kan også si oss hvor vi går»

Sitatet er hentet fra "Et promemoria" av Terje J. Mikkelsen, fremført i Festiviteten under byjubileet 2021. En times forstilling som fikk oss til å le, gråte, erindre og undre oss over Larviks historie gjennom 350 år. Vi ble minnet om hva vi har lagt bak oss og hva vi burde ta med videre – som er akkurat det historieskriving og museumsarbeid handler om. Som fagpersoner og institusjon bidrar vi til at historiens erfaringer blir med oss videre og får verdi for dagens mennesker. Byjubileet har vært en mulighet for oss til å se nærmere på Larviks historie: Hva var det som gjorde at Larvik ble en by? Hva er Larviks egenart?

Historien begynte lenge før 1671. Etter reformasjonen i 1537 tilbød områdene på øst- og vestsiden av Oslofjorden mange økonomiske muligheter for adelsmenn av dansk og tysk opprinnelse. De fikk lov til å arbeide og bygge opp eiendommer under kongelige privilegier, men skulle til gjengjeld tjene kongen i fred og krig. På 1600-tallet startet adelen i Larviksområdet på det som skulle bli et framtidig industrieventyr. Larvik hadde tilgang til vassdrag, skog, jernmalm og tømmer. Møller, sagbruk og jernverk ble bygd. Dette ga grunnlaget for byvekst, og Larviks suksess ble lagt merke til av mannen som skulle sikre en smidig innføring av eneveldet i Norge. Ulrik Frederik Gyldenløve var kongens sønn, født utenfor ekteskap og brakt til hoffet i København som ung gutt. Han var høyt verdsatt av både sin far og av hoffet og ble sendt til Norge som stattholder i 1664 – 26 år gammel.

I løpet av de neste seks-syv år sto han bak fire smarte trekk som gjorde Larvik til en annerledes by. Han benyttet eneveldets nye politikk til å sette den gamle adelsfamilien i området ut av spill, fikk omgjort de store landområdene som han kjøpte i Larviksdistriktet til grevskap, og skaffet seg nærmest uinnskrenket makt over land og folk. Sist, men ikke minst gjorde han Larvik til grevskapets by, med bydelene Langestrand og Torstrand som forsteder.

Greven flyttet byens maktsenter fra vest til øst og bygde Treenighets kirke ute på odden. Kirken, og Larvik hospital som ble bygd noen år senere, ble bundet sammen med Herregården via en lang allé. Skottebrygga ble grevens private brygge, og huset som vi kaller Sjøfartsmuseet ble oppført for grevskapets bygningsinspektør. I dette området som i dag kalles Herregården-Tollerodden, eller Gamlebyen, bodde og arbeidet flere av grevens viktigste tjenestemenn, samt kongens toller. Herregården og hagen lå som en storslagen bakgrunn for det nye bysenteret når man kom sjøveien til Larvik - og det gjorde de aller fleste som kom langveisfra.

En ny vending i byens historie kom med avslutningen av Napoleonskrigene, som utløste en sterk protest da den danske kongen overga Norge til Sverige som en del av krigsoppgjøret. For Larvik betød 1814 og adelsloven av 1821 en ny og stor endring. Fra å ha vært en by med sterk tilknytning til kongen, København og resten av kontinentet, skulle Larvik finne sin plass som mellomstor by i det nye Norge.

Grunnloven hadde gitt stemmerett til bare ni prosent av befolkningen. Formannskapslovene sikret større grad av lokalt selvstyre, men det var fortsatt bare en liten del av befolkningen i Larvik som fikk stemme. Noen få innflytelsesrike embetsmenn styrte byen, og det store flertallet ble ikke hørt.

1848-revolusjonen ute i Europa spredte impulsene helt til Larvik, med krav om at alle måtte få sin stemme hørt. Inn på den politiske banen i Larvik kom Johan Sverdrup, som var sterkt preget av de liberale ideene som rørte seg i Europa. Han ble ordfører i 1849, og de neste årene ble det startet opp flere arbeiderforeninger. Disse foreningene ble viktige opplæringsarenaer der Larviksfolk som ikke hadde stemmerett fikk mulighet til å debattere politiske saker, og få opplæring i historie og økonomi. Foreningene hadde egne boksamlinger til bruk for medlemmene, og bidro til å øke kunnskapsnivået og gi en retning for kravet om stemmerett.

I 1891 var arbeiderforeningen en pådriver for at 17. mai skulle være en politisk kampdag for allmenn stemmerett. 17. mai-komiteen nektet å godta dette, og resultatet dette året ble to konkurrerende 17. mai-tog som gikk mot Bøkeskogen, et stemmerettstog og et tradisjonelt 17. mai-tog.

Også kvinner i Larvik ønsket å få sin stemme hørt, og det var lærerinnene som stilte seg i spissen for denne kampen. De måtte tåle sjikane og sladder, og ble uthengt og latterliggjort i byens aviser på grunn av sitt engasjement. Men de banet vei for at Larvik i 1901, da kvinner for første gang fikk lov til å stemme ved lokale valg, ble den byen i Norge med høyest kvinneandel i kommunestyret.

Larviksfolks engasjement for lokalsamfunnet sitt viste seg i mange saker gjennom de neste 100 årene. Det kom ikke minst til uttrykk i spørsmålet om kommunesammenslåing på 1980-tallet.

Byjubileet har vist at det er stor interesse og levende engasjement for byen og for Larviks framtid og utvikling. Larvik har hatt en spennende reise fra residensby for en greve med sterke privilegier, via sjøfartsby og industriby, til vi i dag har fått en så mangfoldig by at det kan være vanskelig å finne EN merkelapp som passer. På museet er vi opptatt av å skape identitet og fellesskap knyttet til byens historie. Vi tror det er viktig å kjenne fortidens stemmer, dilemmaer og kamper for å forstå vår egen nåtid og for å kunne bidra til å forme Larviks framtid.

Gratulerer med 350-års-dagen, Larvik!

Kommentarer til denne saken