Gå til sidens hovedinnhold

Gro Stalsberg (1953 - ),vokste opp på Kaupang i 1950- og 60-årene: - Det var et lite samfunn på Kaupang. Skolen var egentlig det eneste stedet du traff mange.

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Det var et lite samfunn på Kaupang. Skolen var egentlig det eneste stedet du traff mange. Ellers var sirkelen jeg beveget meg i veldig liten. Jeg har tenkt på det, at hadde jeg bodd i byen, hadde jeg kanskje vært en litt annen person. Vi var så få og så tette der ute, i forhold til det å vokse opp i byen hvor det var et mye større miljø.

Gro Stalsberg vokste opp på en liten gård på Kaupang i Tjølling. På gården bodde de flere generasjoner sammen, de hadde en hest, griser og høner, og dyrka poteter. Alle måtte hjelpe til med gårdsarbeidet.

– Når vi fikk sommerferie, var noe av det første vi gjorde å gå ut i potetene og luke. Da var det å gå med hakke og dra opp meldestokk og kveke og annet ugrass og eventuelt pakke litt rundt potetene hvis de lå litt lyst. Det var fast jobb. Så tjente vi noen få slanter. Det var ikke alltid vi var like glade for å måtte gjøre det, men det var en del av oppveksten det å måtte hjelpe til.

Som sjuåring begynte hun på Kirkefjerdingen skole på Tjøllingvollen, som var en av mange grendeskoler. To år senere sto den nye Tjodalyng barneskole ferdig.

– Til den nye skolen kom det elever fra alle de andre grendeskolene. Plutselig ble vi A og B-klasse, og det var spennende om man skulle gå i A eller B-klassen. På Kirkefjerdingen hadde vi også utedoer på skolen, mens da vi kom på Tjodalyng var det plutselig båser med toaletter. Bare det var spennende. Og svømmebasseng. Det var jo første skolen i distriktet med svømmebasseng.

– Hva slags leker holdt dere på med i skolegården?

– Det var mye tradisjonelle leker som slengtau og paradis. Og pekking av duringer.

– Pekking av duringer? Hva er det?

– Duringane var små plastbiter som var formet enten som en S eller som en C som du kunne huke sammen i lange lenker. De var i fine farger og var du heldig kunne du få noen som hadde litt sånn perlemorsskimmer i seg. Det var om å gjøre å tinge til seg noen penger så man kunne kjøpe de. Og så dreiv man å pekka da. Du laga en strek på bakken, så kasta du duringen, og så var det om å gjøre å komme nærmest streken. Hvis du da var med dem som var litt større, så kunne det fort bli lite med duringer igjen. Det var den som kom nærmest som vant det som lå der, ikke sant. Så de kjedene vi gikk med rundt halsen eller rundt livet kunne bli veldig korte etter en dag ute i skolegården. Men det var veldig stas.

– Og alle samla jo på glansbilder. Vi laga sånne små mapper som vi putta glansbilder i, som var sånne byttemapper. Du tok liksom ikke med de finaste glansbildene dine, men du kunne ikke ha for dårlige heller da, for da var det ingen som ville bytte med deg. Og noen ganger fikk du kanskje et dårlig et tilbake da, for du så ikke hvilke glansbilder du valgte. Du bretta over glansbildet og så peka du, og noen ganger var man heldig og fikk et fint et, mens andre ganger fikk man et dårlig et. Alle gjorde det. Alle hadde glansbilder og glansbildealbum.

– Når snøen smelta var det å streke opp paradis i grusen, og endelig få hoppe paradis igjen. Da var det å finne en tom Nivea-eske, eller en tom boks med Vaselin, og fylle den med sand. Jeg husker at vi misunte de som hadde sånne glassklosser som det var blitt laga på Glassverket i Larvik tidligere. Det var liksom veldig stas.

Elevene i Tjølling gikk på skolen annenhver dag, og de hadde også skole på lørdager.

– Jeg husker på lørdagene når vi skulle slutte av på skolen, da sang vi den «I morgen er det søndag, det skinner over jord. I morgen er det søndag for liten og for stor. Med klokkeklang og kirkegang og tur i skog og hei. I morgen er det søndag, all verden gleder seg». Og så var det helg. Og lørdagen var spesiell. Pappa var tidlig ferdig på jobb, og på ettermiddagen var det Barnetimen. Da satt vi med øret inntil radioen, og så fikk vi litt lørdagsgodt. Ofte kunne det være en sånn stav med den mørke Dronningsjokoladen. Når vi ble litt større, fikk vi noen ganger en liten pose med peanøtter til 25 øre og en liten brus. Vi laga høl med spiker i korken, for å sitte å sutte på brusen så ikke den skulle bli borte med en gang.

I 1950-årene fikk Kaupang stor nasjonal interesse. Det ble satt i gang et omfattende arkeologisk utgravingsarbeid under ledelse av professor Charlotte Blindheim. Flere av Gros familiemedlemmer tok aktivt del i utgravningene, og selv ble hun tidlig interessert i hva som ble funnet i jorda på hjemstedet.

– Det første jeg gjorde når jeg hadde kommet hjem fra skolen og hadde slengt fra meg ranselen, var å sykle eller springe bort til utgravningen. Så var det å sitte og se på hva de gjorde, spørre og grave om hva de holdt på med. Jeg kunne sitte i timevis på benken i den lille brakka der de hadde funnene og se på alt de pakka ned. Charlotte Blindheim, som var leder for utgravningene, var ei myndig dame. Vi lærte fort hvor vi kunne gå og hvor vi ikke fikk gå. Men hu aksepterte det at vi satt der på kanten og kikka på dem, og det var alltid spennanes om de hadde oppdaga noe nytt når jeg kom fra skolen. Jeg gjorde sjøl et funn som jeg syntes var veldig spennende. På et av jordene hadde vi gulrøtter, og da jeg dro opp ei gulrot så fulgte det med ei blå lita glassperle. Det synes jeg var veldig stas, for da gjorde jeg jo mitt eget lille funn.

Kommentarer til denne saken