Fra barn er små og til de blir voksne, er konfliktene like nærværende som gledesstundene. Konflikter og bråk er ingen unntakstilstand, de er en del av hverdagen. I et klasserom kan det være konfliktfylt, og ingen av atferdsmønstrene trenger å være like. Det kan være at et barn gråter. Det kan være at et barn slåss eller utestenger andre fra leken. Et barn kan løpe og gjemme seg. Et fjerde kaster stoler. Det vi kan konkludere med er at disse barna trenger ekstra gode voksne, og ekstra gode metoder. Det er så lett å tenke at vi må ta kontroll over situasjonen, spesielt hvis de skaper mange konflikter. Men det gir egentlig ingen mening. Det er de voksne som må ta kontrollen over seg selv.

Det er vitenskapelig bevist at erfaringene barn gjør seg, avgjør hvordan hjernen utvikler seg. Og derav hvilke muligheter de har for å gjennomføre skoleløpet, utdannelse, og arbeid. Alle investeringer som beskytter og fremmer barnas kognitive utvikling, gir store gevinster for fremtiden. Lærerrollen er definitivt i endring, og det fordrer en kultur i skolen der distribusjon og myndiggjøring bidrar til å utvikle sterke profesjonelle læringsfellesskap. Dette er store ord. Men det blir bare med ordene hvis ikke veloverveide avgjørelser skaper mestringstro, vitebegjær, og engasjement over tid. Der man til stadighet bruker begreper med retorisk kraft, må vi være helt trygge på hva vi legger i dem. God oppdragelse har blitt et relativt begrep, og der strides også de «lærde». Oppdragerrollen har fått ny drakt, spillereglene er endret, og ny kunnskap har tvunget oss inn i et hamskifte fylt med et intensivt holdningsarbeid, som skal endre dynamikk over tid. For i en tid med et skiftende landskap av endrede roller og relasjoner, står så mange av oss med et bein i hver leir. Intensjonen om god oppdragelse holder bare mål så lenge barns oppførsel holder seg innenfor en viss grense. Der atferden blir for utfordrende betegnes det raskt som et slags type «avvik», vi strever med å imøtekomme.

Mobbing er også et uttrykk, en destruktiv handling utført for å døyve sine egne vonde følelser. På lik linje med alle andre følelsesuttrykk må denne også håndteres riktig. Det nytter ikke å skumme overflaten. Når alvorlighetsgraden av følelser resulterer i en mobbeproblematikk, må det andre instanser på banen. For det er her både skole og foreldre ofte får problemer, de har verken kompetansen eller den faglige tyngden som trengs for å hjelpe barnet på en grundig nok måte.

Barn utvikler seg som følge av biologiske forutsetninger og sosial påvirkning. Vi er rett og slett født sånn, og vi har blitt sånn. Av den grunn kan jeg iblant oppleve det å være forelder som å balansere på verdens tynneste line. Jeg er livredd for å «ødelegge» egne barn. Jeg kan i det ene øyeblikket gi meg selv all skyld for deres «dårlige» oppførsel, samtidig som jeg i det andre øyeblikket klapper meg selv på skuldra for å ha gjort en god jobb. Ingenting er statisk, og barn utvikler seg hele sin oppvekst. Fasene de skal gjennom kan bli deres verste fiende, ikke minst foreldrenes. Det i seg selv, er til å bli tussete av. Når man vet så godt at det slettes ikke er likegyldig hvilke erfaringer barnet gjør seg opp gjennom oppveksten. Det er på godt og vondt det å mestre oppdragerrollen. Det er på godt og vondt det å mestre lærerrollen.

Barns «nye» rolle i samfunnet byr på nye utfordringer. Dette har gjort det vanskelig å finne en god balanse mellom det å være en tydelig voksen, og det å være en trygg voksen. Vi kan godt ta for gitt at alle som jobber med barn eller har barn selv, automatisk skal forstå mekanismene bak et trøblete barnesinn. Slik er det altså ikke. De fleste er litt forvirret, og det kan virke som det streves på flere områder. For der målet er at alle barn skal lykkes, også de vanskelige, havner foreldre og lærere ofte i konflikt med seg selv. Tåler vi denne urovekkende atferden? Prøver vi å forstå den? Eller vil vi bare ha den bort? Skolens praksis skal blant annet bære preg av begreper som inkludering og en inkluderende praksis. Det er bare det at når inkluderingsbegrepet er politisk skapt, skaper det noen dilemmaer. Karakteristikken «brytningstid» er det vi ser, og det vi står ovenfor. Flere kunnskapsregimer som lever side om side, og som avspeiler og er påvirket av politiske og pedagogiske ideologier gjennom flere tiår, skaper hodebry for mange. For selv om lærere generelt sett stiller seg positive til begrepet bak visjonen, ser det ut til at velviljen er større jo større avstand man har til elevene. Grunnen til dette er nok at det å favne alle, er lettere sagt enn gjort. Alle vet at det kan være svært provoserende med de som sitter som «besserwissere» på avstand og forteller hvordan ting skal gjøres. For det vil aldri fungere så lenge vi ikke drar i samme retning. Langsomt må det jobbes for en felles forståelse, og en endringsstrategi som med sine små skritt skaper motiverende kraft hos alle.

Den som tar ansvar kan påvirke. Man blir ikke leder før noen følger. For å kunne skape og opprettholde engasjement, må vi forstå maktens karakter. Folk gjør det som gir mest mening i enhver situasjon. Følelser smitter, og atferd likeså. Vi må altså sørge for at den atferden vi vil at folk rundt oss skal ha, er den man selv påfører andre i den aktuelle situasjonen. Vi må gi alle meningsfulle strukturer å forholde seg til. De voksne så vel som barna. Skal vi bygge noe krever det en gjennomtenkt plan, en plan som legger føringer for hvordan det skal gjennomføres. Slik er det også med mennesker. Ansvaret ligger i det å bygge mennesker. Fremtidens barn må møte fremtidens skole.