Dette er et innlegg fra en skuespillers perspektiv – et skråblikk som forsøker å være kritisk, og sarkastisk, men mest av alt; et forsøk på å være veldig tydelig.

Jeg vil starte med å si at grunnen til at jeg jobber med det jeg gjør – grunnen til at jeg har valgt å jobbe med å skape scenekunst – først og fremst er «kjærlighet». Kjærlighet for ord, kjærlighet for mennesker, kjærlighet for psykologi og kjærlighet for samhold. Hvis jeg skulle kalt kultur for et organ, eller en kroppsdel ville jeg nok valgt å kalle det for «hjertet». Samfunnets «blodpumpe».

Siden jeg var liten har jeg vært relativt liten fan av det at lagkapteiner skal velge hvilke spillere de vil ha med på sitt lag. Fotball, håndball, basketball – gymtimen.

Denne måten å bli rangert på oppleves som fantastisk for de som blir valgt først:

Siri med den beste kastearmen skal helt klart bli valgt først på håndballaget, Noah som løper fra de fleste skal selvsagt være spiss i fotballen, og Kathrine som er 1.78 i en alder av 15 år får stråle på basketbanen. For en mestringsfølelse, for en selvtillitsboost, og for en bekreftelse!

Man trenger da heller ikke være ansatt i NASA for å forstå at det vil være det motsatte som skjer med de som blir valgt sist.

Som han som går på krykker, hun som ikke har dybdesyn, og tvillingene som ingen egentlig legger merke til – med mindre de gjør noe det er verdt å le av dem for.

Det var meg. Jeg ble valgt sist. Jeg var ufrivillig stille, hun som ofte satt på benken.

Hvorfor? Hvis noen av mine gamle skolekamerater har svar på dette er jeg «lutter øre».

Opp gjennom årene har dette forfulgt meg, men nå i en alder av 31 er jeg bare stille når jeg velger det selv. Jeg snakker, jeg skriver, jeg formidler, og de som vil lytter.

Jeg følger ganske engasjert med på denne pågående debatten om savn av kultur og idrett i lokalavisen. Selv om idrett, ifølge mine tidligere klassekamerater, tydeligvis ikke er min greie, vil jeg allikevel inkludere idretten. For jeg forstår at det også er et savn.

Er det virkelig bare kulturarbeidere, og de som fikk musikaler, kunst og Shakespeare inn med morsmelka som savner mer om det Kulturbyen Larvik har å by på av kultur?

Er det virkelig bare sportsinteresserte som spiller golf i helga, og de som har «YNWA» tatovert på hjerterota – som nå er profesjonelle utøvere, som savner mer om den lokale idretten?

For la meg være veldig tydelig: Kulturen er for alle! Sporten er for alle!

Vi er langt forbi tiden hvor de som gikk i teateret og hadde sitteplasser var de som hadde hest og kjærre med privat kusk, mens arbeiderne måtte stå i søla. Vi som skaper teater og kultur er en del av folket, og vi skaper det for folket.

Hva er forskjellen på å elske kultur, utøve kultur som amatør, og det å drifte som profesjonell?

Forskjellen er det økonomiske – det er opplagt, men hvis vi ser bort fra det et øyeblikk – og bare tenker på hva begge disse «kategoriene» innehar, så vil jeg tro at både profesjonelle og amatører vil svare blant annet; samhold.

Samhold.

I et samfunn hvor vi ellers er veldig hver for oss, og har blitt veldig mye mer ufrivillig «hver for oss». Under en periode i vår æra som jeg vil kalle en «mørketid». En verden med isolasjon, begrensninger, påbud, forbud og altfor mange muligheter til å bli kjent med sine egne fire vegger: Er det ikke da ekstra godt med samhold der samhold kan oppstå?

Kall meg gjerne gammeldags, men for meg er fortsatt lokalavisen et sted jeg søker til for å finne en form for samhold. Særlig i en av våre livs mørketider – isolasjonens gullalder – pandemiperioden.

Via Østlands-Posten kan jeg se hva som rører seg i min region, i min hjemby, og litt i utkanten. Jeg blir litt bedre kjent med folk, med bedrifter, og får noen innblikk i den lokale politikken. Hvis man skal kalle Østlands-Posten for et organ, eller en kroppsdel, ville jeg kanskje valgt å kalle det stemmebåndene – Larviks talerør. Østlands-Posten kan sånn sett også kanskje settes inn i rollen som lagkapteinen som får velge hvem de vil ha på sitt lag.

Som både amatør i ung alder, og nå senere profesjonell utøver som har valgt å bosette meg og skape kultur i egen hjemby, er opplevelsen av å bli valgt sist veldig til stede.

Politikerne er til og med ærlige på at kultur faktisk er det siste på listen de snakker om. Kultur får midler sist – etter hva politikerne selv ytrer.

(men det er en annen debatt).

Kultur har nå over lengre tid blitt «valgt sist», eller blitt satt på sidebenken, av lagkaptein ØP.

Så, kjære ØP, kjære lesere, kjære folk, kjære Larvik:

Kan kultur også få være med på laget nå?