I dag tenker de fleste av oss at det var en selvfølge å avslutte tiden i union med Sverige. For 115 år siden var det absolutt ingen selvfølge. Svenskene truet med krig, og her hjemme ble sabler og bajonetter slipt. Takket være kloke menn 91 år tidligere, i tillegg til en mildest talt svensk tabbe, var det mulig å bryte ut av unionen på en fredelig og demokratisk måte.

Norge had­de vært un­der dansk sty­re i 434 år da Dan­mark tap­te Norge til Sve­ri­ge. Dan­mark og Sve­ri­ge sto på hver sin side un­der den siste Na­po­leons­kri­gen. Dan­mark støt­tet den ta­pen­de par­ten, og måt­te avgi Norge i krigs­byt­te til sven­ske­ne.

En kort pe­ri­ode i 1814 var Norge et fritt land. Riks­for­sam­lin­gen på Eids­voll ved­tok grunn­lo­ven og valg­te den dans­ke prins Chris­ti­an Fre­de­rik til Norges konge. Det­te ble tatt dår­lig imot i Sve­ri­ge, som gikk til krig for å tvin­ge oss inn i uni­o­nen.

En­kel­te si­der ved grunn­lo­ven ble jus­tert, men ble i ho­ved­trekk ak­sep­tert av sven­ske­ne. Gjen­nom de 90 åre­ne vi var i uni­on med Sve­ri­ge had­de vi eget Stor­ting og re­gje­ring. Norge had­de stor grad av selv­sten­dig­het i uni­o­nen, men konge og uten­riks­mi­nis­ter skul­le være svenske.

Av­ta­len med Sve­ri­ge åp­net for at Norge kun­ne ha egne kon­su­la­ter. Det er en­kelt sagt en lett-ver­sjon av en am­bas­sa­de. Sven­ske­ne nek­tet oss egne kon­su­ler, noe som skap­te stor strid i Norge. På slut­ten av 1800-tal­let voks­te vår han­dels­flå­te, som had­de stor nyt­te av nors­ke kon­su­la­ter. I til­legg ut­vik­let det seg en na­sjo­na­lis­me og et stort be­hov for at Norge skul­le bli et fritt og selv­sten­dig land. Det før­s­te for­søket kom i 1892. Sven­ske­ne slo til­ba­ke med hård hånd. I 1895 gjor­de Stor­tin­get et nytt for­søk på å bry­te ut av uni­o­nen, men sven­ske­ne tru­et på ny med krig.

Fra 1814 til 1895 fikk svenske krigs­trus­ler Stor­tin­get til å snu tre gan­ger. De­mo­kra­tis­ke ved­tak måt­te opp­gis for­di vi ikke had­de et sterkt nok For­svar til å set­te makt bak Stortingets be­slut­nin­ger.

Norge had­de en hær og et sjø­for­svar. De­ler av Forsvaret sto un­der Stor­tin­get, og noe til­hør­te vårt fel­les uni­ons­for­svar le­det av kon­gen. Russ­land og Sve­ri­ge had­de vært i krig mot hver­and­re en rek­ke gan­ger

I 1895 ble det ned­satt en norsk for­svars­kom­mi­sjon som kom til at Norge i seg selv var et po­ten­si­elt mål for rus­ser­ne. De kun­ne ten­kes å land­set­te sine sol­da­ter i Bo­hus­län og Brun­la­nes, for der­et­ter å an­gri­pe Kris­tia­nia. Der ble det an­tatt at rus­ser­ne ville for­be­re­de et an­grep på Stock­holm.

Sven­ske­ne kjøp­te teo­ri­en, og ak­sep­ter­te at det ble bygd opp fest­nin­ger langs svens­ke­gren­sen, Glom­ma, Dram­men, Hor­ten og San­de­fjord. Det ble kjøpt inn krigs­skip, og Mel­som­vik ble opp­gra­dert som opp­lags­havn med nær­for­svar fra for­tet på Hå­øya og Sund­ås­en. Den of­fi­si­el­le ver­sjo­nen for den kraf­ti­ge for­svars­opp­rust­nin­gen var alt­så fryk­ten fro Russ­land. Uni­ons­kon­gen var til og med på be­søk da noen av fest­nings­ver­ke­ne var fer­dig­bygd.

1905 ble et tur­bu­lent år med skif­ten­de re­gje­rin­ger og øken­de kon­flik­ter med sven­ske­ne. Sol­da­ter ble mo­bi­li­sert på beg­ge si­der, og krigs­ski­pe­ne seil­te for å vise at vi var vil­li­ge til å set­te makt bak kra­ve­ne. Den­ne gan­gen had­de vi et For­svar som var så sterkt at sven­ske­ne måt­te reg­ne med sto­re tap om de gikk til krig.

Det var grunn­lo­ven av 1814 som ble vei­en ut av uni­o­nen. En re­gje­rings­kri­se før­te til at uni­ons­kon­gen ikke klar­te å finne en ny re­gje­ring. Grunn­lo­ven gjor­de det mu­lig for et en­stem­mig Stor­ting å ved­ta en tekst som lett om­skre­vet er: Som føl­ge av at kon­gen ikke len­ger er i stand til å etab­le­re en norsk re­gje­ring, er han ikke len­ger å anse som Norges konge, og at uni­o­nen som føl­ge av det har opp­hørt.

Det­te ble an­sett som en re­vo­lu­sjon og en re­spekt­løs hand­ling mot kon­ge­mak­ten, noe som fikk sven­ske­ne til å agi­te­re for krig. And­re land rundt oss fryk­tet at den re­vo­lu­sjo­næ­re tan­ken skul­le bre om seg, og ville ikke uten vi­de­re støt­te det nors­ke Stor­ting.

En rek­ke gan­ger gjen­nom skjeb­ne­å­ret var det vir­ke­lig nære på at det had­de blitt krig. For ikke så vel­dig man­ge år si­den ble det kjent at sven­ske­ne opp­da­ter­te sine an­greps­pla­ner på Norge helt frem til 1924.

På stor­tin­get hen­ger det et ma­le­ri av stor­tings­pre­si­dent Carl Ber­ner. Han står på sin plass i stor­tings­sa­len og hol­der 7. juni-ved­ta­ket i hån­den. I bak­grun­nen ser vi ma­le­ri­et av Eids­volls­men­ne­ne hvor le­de­ren av Riks­for­sam­lin­gen, Chris­ti­an Mag­nus Fal­sen, hol­der grunn­lo­ven. Ma­le­ri­et vi­ser den di­rek­te lin­jen mel­lom grunn­lo­ven vår av 1814 og ved­ta­ket som fikk oss ut av uni­o­nen med Sve­ri­ge den 7. juni 1905.

7 juni er med and­re ord en av vår na­sjons tre vik­tig­ste da­to­er. Det­te er da­gen som gjor­de Norge til et selv­sten­dig og uav­hen­gig land. I år er det 115 år si­den mo­di­ge kvin­ner og menn var vil­li­ge til å ofre seg selv for vårt lands selv­sten­dig­het.

Gra­tu­le­rer med da­gen! Ikke en flagg­stang bør stå na­ken på den­ne dag.