Gå til sidens hovedinnhold

Harald G. Johansen (1889-1955), skoleelev og industriarbeider: – Sist i mai begynte vi gjerne å gå barbeint, helt til langt på høsten.

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Bestemor var for meg verdens snilleste menneske. Når jeg skulle på skolen om morgenen, tok hun glør fra ovnen og hadde i støvlene eller trebunnene for å varme dem opp før jeg hadde dem på meg for at de skulle bli gode og varme å ha på beina.

Harald G. Johansen mistet begge foreldrene sine som liten gutt. Da foreldrene døde, overtok bestemoren omsorgen for ham, og han vokste opp med henne og to tanter i en ettromsleilighet i Kongegata. I 1953 ble han kontaktet av historieprofessor Edvard Bull. Professoren ville vite mer om hvordan det var å vokse opp i en arbeiderfamilie, og Harald skrev en lang beretning om sin oppvekst i Larvik tidlig på 1900-tallet.

– Min bestemor var ute i husene og vasket og skurte for folk. Det var ikke stor fortjeneste den gang, ca. 80 øre dagen, og hun fikk gjerne litt mat i husene hvor hun var og vasket. Var det noe god mat hun hadde med seg hjem, så var jeg den første til å få den. Hadde vi lite mat var hun bedrøvet for meg. Hvor stor omsorg hun hadde for meg glemmer jeg nok aldri. Det er ikke bare maten som gjør om man kan ha det godt.

Det var trange kår hjemme hos den lille familien på fire.

– Klær var det ikke så rart med. En bukse og en genser var det alminnelige og lappede klær hadde jo nesten alle til hverdags. Min bestemor sa til oss: Det gjør ikke noe om klærne er lappet bare de er hele og rene.

Sko var dyrt og ofte vanskeligere å få tak i. Fattigvesenet delte ut trebunner, enkle tresko, til de som manglet fottøy.

– Det var vanlig at de som gikk til fattigvesenet for å få noe på beina fikk trebunner. Det var mange ganger vanskelig å få dem også. Fattigforstanderen holdt gjerne igjen. Sist i mai begynte vi gjerne å gå barbeint, helt til langt på høsten. Jeg tror jeg fikk to par på den tid jeg gikk på skolen. Bestemor ville nødig at jeg skulle gå med dem, hun synes det var så ondt å gå med dem, for de kladdet så veldig i snøvær. Hun sa bestandig at jeg kunne risikere å brekke beina mine.

På begynnelsen av 1900-tallet måtte elevene selv betale for skolebøkene sine. For Harald og bestemoren var det vanskelig å skaffe penger nok til de nødvendige bøkene.

– De som ikke hadde penger til å kjøpe skolebøker, måtte gå til fattigforstanderen og få dem. Så ble det gjerne en eksaminasjon fra fattigforstanderen. Man sto liksom på anklagebenken. Det verste synes jeg var at man fikk et stort firkantet stempel i boken hvor det sto Larvik Fattigvesen. De stakkars barna som var henvist til fattigvesenet ble ertet av dem som hadde penger til å kjøpe sine bøker for. Jeg husker jeg var skamfull for å vise bøkene for de andre guttene i klassen. Etter at jeg ble voksen, har jeg tenkt så mange ganger på dette.

Som voksen ble Harald G. Johansen innvalgt i kommunestyret i Brunlanes. Her fikk han mulighet til å være med å forbedre situasjonen for andre i samme situasjon.

– Da det i sin tid i 1926–1927 kom forslag om å bevilge en sum til gratis skolemateriell i Brunlanes herredsstyre, ble jeg glad og stemte for det. Det ble ikke helt fritt skolemateriell, men det kom dem til gode som ikke hadde noe å kjøpe for.

Mange arbeiderbarn begynte å jobbe tidlig. De arbeidet ofte før eller etter skoletid. Harald G. Johansen begynte å jobbe på Larvik Glassverk allerede da han var åtte år.

– Når jeg begynte å arbeide i glassverket i Larvik så var det fordi jeg ville hjelpe til med det økonomiske i hjemmet. Jeg husker jeg var stolt av å komme hjem med de pengene jeg tjente, kr 2.40 per uke. Det var jo mange penger for oss, når man tenker på at man fikk seks brød for ei krone. Jeg leverte alle pengene hjemme og fikk 10–20 øre til eget bruk. Arbeidet på glassverket var usunt og tungt. Kvalm og dårlig luft, en masse trekk fra luker i vegger og tak, for ikke å snakke om varmen. Om sommeren var det mange ganger vi badet med klærne på for at det ikke skulle bli altfor varmt, så gikk vi med de klærne på til de tørket.

Kilder: Intervjumateriale samlet inn av professor Edvard Bull i 1953, utlånt av Norsk Folkemuseum. Digitalarkivet.

Vi har ikke funnet noe foto av Harald G. Johansen. Tegningen er basert på bildemateriale fra museets fotosamling.

Kommentarer til denne saken