Gå til sidens hovedinnhold

Helene Seemann (1890-1977), turner og turninstruktør: Det var ikke alle aktverdige borgere av byen som mente at det sømmet seg for kvinner å turne

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

Det gikk over to år etter at jeg giftet meg før den første babyen kom, og det ble sagt ute i byen at grunnen til det, var at jeg turnet.

I 1969 takket Helene Seemann av som turninstruktør. Hun nærmet seg 80 år, og hadde gjennom fire tiår brukt fritida si på å lære ivrige larviksbarn å turne. På 1950- og 60-tallet var Helene Seemanns nøstepartier for de yngste jentene så populære at de sprengte kapasiteten i den gamle turnhallen på Herregårdssletta.

Da Helene Seemann selv begynte å turne tidlig på 1900-tallet, var det ingen selvfølge at kvinner skulle få drive med idrett.

Jeg ser ennå for meg husmødre med trillebår på vei ned til Lilleelva for å skylle tøy. Midtvinters var ikke en slik tur akkurat noen fornøyelse. Innstillingen var at kvinnen fikk mosjon nok i sine daglige gjøremål. Likevel tror jeg trangen til fysisk utfoldelse var like stor hos kvinnen som hos mannen, fortalte Helene Seemann til lokalavisa våren 1971.

Allerede i 1895 ble det gjort et forsøk på å starte opp ei turngruppe for kvinner. Da var tida enda ikke moden for kvinnelige turnere i Larvik. Damene møtte motbør og måtte gi opp forsøket. I 1913 var Helene Seemann blant kvinnene som ønsket å starte opp på nytt. De la saken fram for Larvik Turn-leder Otto Büch- Holm og ba ham om lov til å starte ei turngruppe for kvinner.

Ja, kan dere bare skaffe damer nok, så sett i gang, svarte Büch-Holm. En stund senere kunne vi legge fram en liste med 60 navn, fortalte Helene Seemann.

En søndag i 1914 skulle herreturnerne i Larvik Turn ha en siste oppvisning før de reiste til Oslo for å delta i landsturnstevnet. På Lovisenlund var det møtt fram uventet mange tilskuere på tribunen. Ryktene hadde gått i byen om at kvinner også skulle være med og turne. Og ryktene stemte. Helene Seemann og de andre turnerne i den nystartede damegruppa ga sin første oppvisning denne dagen.

Kvinnenes inntog på idrettsarenaen ble møtt av begeistring hos noen, men det var ikke alle som var like positive.

Det var ikke alle aktverdige borgere av byen som mente at det sømmet seg for kvinner å turne – og slett ikke for gifte kvinner, som meg. Bare det at vi opptrådte i skjørter til knærne var nok til å vekke manges forargelse, fortalte Helene Seemann.

Helene Seemann ble en av pionerne for dameturningen i Larvik. Etter at hun ga seg som aktiv utøver, ble hun en populær instruktør for jentepartiene i Larvik Turns turngruppe. Hun startet som instruktør i 1931 og ga seg først i 1969. Helene Seemann hadde i årenes løp flere tusen larviksjenter innom på sine turnpartier. Flere av de som en gang var fru Seemanns små nøster har tatt kontakt og spurt om vi ikke kan fortelle om henne i denne serien. Andre forteller om hvordan de sto forventningsfulle på trappa til turnhallen og ropte «Nå kommer fru Seemann, nå kommer fru Seemann!»

Gymnastikkinspektør Helga Vogt besøkte Larvik i 1948. Hun var svært imponert over Helene Seemanns innsats for turninteresserte barn i Larvik. Etter besøket rapporterte hun begeistret:

«Fru Seemann er en dame jeg med en gang fikk beundring for, det er strålende gjort uten noen gymnastisk utdannelse å drive pikepartiene slik hun gjør. Ungene hadde en disiplin man ofte må lete forgjeves etter, de var lærevillige og interesserte med øyne som lyste av gymnastikkglede. Godt gjort, fru Seemann.»

Som 81-åring turnet Helene Seemann fremdeles to ganger i uka. Da Østlands-Posten intervjuet henne våren 1971, imponerte hun den utsendte journalisten med å strekke tåspissen opp til sin egen utstrakte håndflate. Hun så med glede tilbake på årene som turninstruktør.

Arbeidet med nøstene har gitt meg uendelig mye. Da tenker jeg ikke i første rekke på oppvisningene på Lovisenlund og stevner rundt om i fylket, men samværet og treningen sammen med dem om ettermiddagene i Turnhallen. Selvfølgelig kunne det være strevsomt iblant. Ikke minst når det gjaldt å få ungene til å forstå at skulle vi få til noe, måtte det være disiplin. Unger er jo unger, og ikke alle er like medgjørlige. Men stort sett klarte vi å få alle med.

Kilde: Østlands-Posten 14. november 1950 og 7. april 1971, og Einar Nord (red., 1990): «Hvit og blå i 125 år».

Tegning basert på foto fra Per Nyhus' fotosamling.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.