Bare han ikke var hjemme!

Da meldingen om brann på Torstrand kom torsdag ettermiddag, vi så de første bildene og skjønte hvem som bodde der, så kom tanken med en gang.

Men Helge var det.

Og da det ufattelig triste budskapet spredde seg over byen mens snøen lava ned og kvelden sneik seg mot natt, så ble historiene om byens rockelegende fortalt på Nanset og rundt forbi.

For Helge Eftedal, Helge «Natta» som han het i byens store rockefamilie, er det nærmeste vi kommer en rockelegende i Larvik. Han var en bohem, en mann som levde med gitaren og rocken hele sitt liv, en mann som det fortelles de utroligste historiene om, en rett ut glimrende gitarist – men først og fremst og utrolig trivelig kar som man ikke kunne unngå å like.

Helge levde ikke et A4-liv som de fleste andre av oss. Han hadde sin livsrytme og sin stil. Du kunne aldri stille klokka etter Helge. Han levde på enkelt vis og inntil de siste årene, da sykdom gjorde det vondt og vrient å spille både riff og rytme på hans sekstrengede følgesvenner, så var det musikken og rocken som var holdepunktet.

Og selv om han de siste åra holdt til på Torstrand, var det Nanset som var plassen hans. Familiens hus var tilholdssted ikke bare for Helge og hans musikerbror Thor Arve, Tommy Dodd som han het for de fleste. Nei, på gutterommet og ute i skjulet var det en hel generasjon med nansetgutter, og ja, definitivt jenter også, som holdt til. Spilte gitar og rock, hørte på Radio Lux, rulla røyk og drømte om det spennende rockelivet.

Og Helge dro ut i det. Først sammen med kompisene i det lokallegendariske Cops Ltd., og seinere i mange sammenhenger, bl.a. i det kjente bandet Torry Enghs. Ofte med broder Tommy Dodd, eller med andre musikere og band.

Sjøl lærte jeg Helge å kjenne som godt voksen. Jeg var i mange år en av dem som hørte og fortalte videre de mange utrolige historiene om mannen med det lange håret og utseende som enhver rockegitarist kunne misunne han.

Og et av mine beste minner med Helge var da vi i Dr. Nielsen dro låten om Helge for første gang på Sanden scene. Med mannen selv på første bord, tydelig stolt og rørt over å ha fått sin egen rockelåt, «Hele natta lang». Da han kom fram til scenen og takka, var vi rørt begge to.

Det er ikke mange ukene siden jeg hilste på Helge nede på Torstrand. Han kom ut fra kjærgår’n, tvers over der han bodde, og vi vekslet et par ord.

Nå flytter han selv over gata. Vi er mange som minnes Helge. Vi får aldri oppleve makan!

Jeg takker for historiene og minnene, de lever videre. Sterkere enn noen gang.

Og la oss, jeg blir gjerne med, rigge i stand til en hei dundrende minnekonsert for vår mann. Jeg tipper det er mange som vil være med! Med så mange gitarister det er plass til skal vi sammen dra «Hele natta lang».

Det var hippietid, make love not war

Jeg husær’e som det var i går

Med gitar kunne du bli konge og kul

Som de fra Liverpool

Og Helge spelte hele natta lang

De samme riffa gang på gang

På en gammal Gibson, ja det var Les Paul

Spelte’n solo’n rett i mål

Og Helge spelte natta lang, natta lang, natta lang

Helge spelte natta lang – Helge Natta lang

Mens fader Ole spelte fiolin

En Paganini oppe på Fagerli’n

Lå guttane klistra til Radio Lux,

Et rockeliv uten instruks

Og Helge blei Natta og Arve Dodd

Og Nansetgata deres Abbey Road

Ute i skjulet slo guttane an

Med Marshall og Tiedemann

Ja, Nanset var stedet for rock’n roll

Tre grep i dur og kanskje ett i moll

Blodet brusa, det var damer i gir

Da Tangen telte til, en–to–en–to–tre–fir!