BYBLOGGEN: «Når ble idrett en kamp om å være bedre enn alle andre, og ikke bedre enn seg selv?»

PRESS: I dagens utgave av Bybloggen kan du lese om Iljas opplevelse av idrettspress.

PRESS: I dagens utgave av Bybloggen kan du lese om Iljas opplevelse av idrettspress. Foto:

DEL

BybloggenJeg startet på svømmekurs i 2010, da jeg gikk i andre klasse. Jeg elsket det, og følte meg bra. Nå starter jeg i tiende klasse om to uker, og tanken på idrett gjør at jeg slettes ikke føler meg så bra. Aller helst unngår jeg alle former for trening i lag med andre.

Da jeg flyttet fra Lørenskog til Larvik i 2014 var jeg mer enn svømmedyktig og mer enn svømmeglad. Derfor startet jeg i en ny svømmeklubb her. Jeg kjente ingen og var nervøs som bare det, men jeg ville svømme, så jeg trosset angsten.

Litt etter litt begynte det å dukke opp en vond klump i magen hver gang jeg skulle på trening. Det var stadig snakk om leir, stevner og konkurranse. Alle tre kostet penger jeg ikke hadde for å få delta, og det kostet meg til slutt også treningsgleden min som jeg en gang hadde hatt masser av.

Utslitt etter trening

Etter et års tid rykket jeg opp et parti. Jeg var utslitt etter trening, noe som var deilig først, men som etter en stund ble utmattende og aldri gikk over. Jeg var 12 år og gikk i sjuende klasse og hadde plutselig om lag 14 timer med trening i uka, pluss stevner hver gang de dukket opp. Valgfritt var det aldeles ikke lenger, for om jeg ikke dukket opp på enten trening eller stevne var enkelte av trenerne «døden nær».

To av treningene krevde at jeg sto opp klokken 05.30, for så å rekke trening 6.00, trene til 07.30-ish og så komme meg til skolen på andre siden av byen innen 08.30. Jeg satt flere ganger og duppet av i timene etter trening når læreren ikke fulgte med. Jeg vil understreke at jeg var 12 år. Noen av de eldre jeg svømte med ble fortalt at de ikke fikk lov til å droppe trening selv om de måtte øve til prøver, eller gjøre ferdig store innleveringer. Trening skulle på død og liv komme først.

Konkurransepresset ødela treningsgleden som en gang hadde vært så stor.

Ilja Sofie Jakobsen

Det tok ikke lang tid før dette gikk såpass utover min psykiske helse at jeg måtte slutte.

Stresset av trening

Fortsatt sliter jeg med å trene i lag med andre, især om de er godt trent. Selv gym og svømmetimer i sammenheng med skolen føles plutselig overveldende. Konkurransepresset ødela treningsgleden som en gang hadde vært så stor.

BYBLOGGEN I DAG: Ilja Sofie Jakobsen (15), frilanser i ØP, skriver om sin erfaring med idretten.

BYBLOGGEN I DAG: Ilja Sofie Jakobsen (15), frilanser i ØP, skriver om sin erfaring med idretten. Foto:

Jeg vet om håndballspillere som blir satt på benken oftere enn de får spille. Jeg vet om friidrettsutøvere som løper i solsteika i over tjuefem grader til de kaster opp i frykt av å skuffe enten trenere eller foreldre. Jeg vet om de som er så stresset over trening at det går utover skolearbeidet. Jeg selv var en av dem med klump i magen før hver eneste trening. Jeg mener at det er unødvendig å ødelegge sin psykiske helse i et forsøk på å bedre den fysiske.

Jeg ønsker at dere som er foreldre eller trenere til disse barna og ungdommene kan få opp øynene og se hva dere utsetter dem for. De er ikke profesjonelle idrettsutøvere, så gi dem litt slakk. Husk at trening handler om å bli bedre enn seg selv, og om å ha det gøy.

Husk at et barn eller en ungdom ikke driver med idrett for å nå dine forventninger.

Send tekst og bilder «

Vi vil gjerne høre om stort og smått som foregår i distriktet. Hjelp oss å være overalt!

Artikkeltags