En dag kom vi tilbake fra søndagsmiddag hos svigerforeldrene mine og fant min sønns katt drept og hele huset rasert. Da ble vi skremt. Ti dager etter landet jeg alene i Norge. Det eneste jeg visste var at landet var kaldt. Da jeg gikk ut av flyet var det 30 varmegrader!

Hernan Barerra kom til Larvik en junidag i 1986. I hjemlandet Chile hadde Augusto Pinochet tatt makten i et blodig militærkupp et tiår tidligere, og i 1986 var landet fortsatt preget av konflikt og forfølgelse av politiske motstandere. Hernan Barerra bodde med kona Angelica og barna Alexandra og Hernan jr i byen Viña del Mar. Han var sjef for et stort skotøymagasin, og var aktiv i den lokale kirken.

Vi var ikke politisk aktive. Men sammen med fem andre ektepar jobbet vi i den katolske kirken med å hjelpe barn som hadde fått foreldrene arrestert av det hemmelige politiet. Vi lånte også bort hjemmet til folk som var på flukt fra Pinochets menn. En dag ble en av mennene i gruppa vår fengslet. Rett etterpå raserte politiet huset. Da skjønte vi at det var vår tur. Jeg søkte ly i kirken og ville til Canada. «Der er det stengte grenser for tida. Reis til Noruega. Et bra land», sa de. «Hvor er det?», sa jeg.

Hernan Barerra reiste alene til Norge. Kona og de to barna ble foreløpig igjen i Chile.

Det var blomster overalt, grønt og nydelig. Men jeg var syk av frykt, ikke for meg selv, men for mine kjære som var tilbake. Det var en forferdelig tid. Jeg visste ikke om de levde. Hver uke skrev jeg brev. De fleste ble stoppet. Bare fem kom fram, åpnet av politiet. Med hjelp av en kamerat her i Larvik fikk jeg lånt 35 000 kroner i banken til flybilletter. Lufthansas reisebyrå i Viña del Mar klarte å få kontakt med Angelica og ungene. I desember kom de. For ei fantastisk jul det ble, fortalte Hernan til ØP-journalist Gunnar Ringheim tre år senere.

I 1986 hadde de første asylsøkerne begynt å komme til Larvik. Gerd Findahl ble ansatt som flyktningsekretær av Larvik kommune, og fikk i oppgave å ta imot og bosette de som kom hit. Da Hernan ble sendt til Larvik, møtte han den nye flyktningsekretæren på hennes kontor. Hun forklarte ham at han hadde rett på 350 kroner i uka i økonomisk støtte.

Jeg vil ikke ha penger, jeg kan jobbe, sa jeg til fru Findahl. Hun ga seg ikke og dyttet pengene ned i lomma mi.

Til ØP-journalist Kjersti Bache fortalte han senere at han da gikk rett på blomsterbutikken og kjøpte røde roser for 350 kroner. Rosene overrakte han til Gerd Findahl.

Hun ble sjokkert og begynte å gråte. Jeg ba henne ta imot, for jeg kunne ikke gi roser til min kone som var i Chile enda.

Det tok ikke lang tid før Hernan Barerra kom i arbeid. Han jobbet noen måneder i butikk, før han fikk seg jobb på Bergene Holm. Det var imidlertid tøft å skulle lære seg norsk.

Jeg torde ikke å snakke fordi norsken min var så dårlig. Språket dere snakker her i landet er forferdelig vanskelig. På norskkurset sa læreren alltid: «0rdet skrives slik, men det uttales sånn, og i Lavik sier vi det på en annen måte…» Hva skal en stille opp mot sånt? På jobben snakket de også forskjellig fra det jeg hadde lært. Dermed ble jeg innesluttet og følte meg som en ape i bur da kollegaene kom bort og kikket på meg mens jeg sorterte planker. Jeg skjønte jo etter hvert at ingen ønsket meg noe vondt, men at de ville bli kjent med meg. Det er viktig å vite hva det betyr å beherske språket. Mange unødvendige problemer oppstår i møtet mellom ulike kulturer fordi folk ikke forstår hverandre, og fordi noen ikke tør å bruke språket. Slik som jeg.

Etter bare et år i Norge fikk familien på fire en skikkelig trøkk. Da tok leiligheten deres i Kongegata fyr. Det eneste de klarte å redde var et bilde av eldstedatteren Aleksandra og et lite smykkeskrin med noen smykker i. Nå sto de på bar bakke.

Det var mens vi var hjemløse at vi virkelig fikk føle varmen fra larviksfolk. Det var så mange som hjalp oss, så mange som ville oss vel.

Etter fem år i jobb for Bergene Holm pådro han seg en stygg skade i beinet i en arbeidsulykke. Nå måtte han igjen tenke nytt på hvordan han skulle livnære seg og familien. Han fikk mulighet til å overta et skomakerverksted i Øvre Torggate. Senere flyttet han verkstedet sitt til Kongegata. Han glemte ikke den varmen han hadde mottatt fra Larvikssamfunnet etter brannen og ulykken.

Nå når jeg driver min skomakerbutikk, vil jeg gi litt av denne varmen tilbake. Jeg skal ikke bli rik på det jeg driver med, har vi mat og tak over hodet er det det viktigste. Og at vi får lov å leve i demokrati og frihet.

Kilder: Østlands-Posten 6.6. 1987, 6.8. 1987, 3.2.1990, 22.4.1997, 12.5.2007 og 1.8.2015.

Tegning basert på foto fra Østlands-Posten 22.4.1997.