Overskriften viser til kultklassikeren og propagandafilmen fra 1969 om kjæresteparet Arne og Eva, som etter å ha prøvd hasj på en fest, bare vil ha mer og mer. Arne stjeler, Eva prostituerer seg, og derfra går det som tittelen avslører – rett til helvete.

Den ble vist på ungdomsskoler landet over som forsøksvis holdningsskapende undervisningsmateriale, og skapte i sin tid mye debatt. Det var overlegen Victor Borg fra Blå Kors som mente at film var det beste mediet man kunne bruke for å informere folk om narkotika.

Og selv i sin karikerte fremstilling, ligner historien likevel ganske mye på den vi ble fortalt som barn på 80-tallet; nemlig at all narkotika er veldig, veldig farlig.

Bildet har heldigvis blitt litt mer nyansert. Forskning har vist oss at de fleste ulovlige rusmidlene som er tilgjengelige i dag, er langt mindre skadelige enn vårt eneste lovlige rusmiddel alkohol. Det de har til felles, er at de alle kan misbrukes.

Det er ikke mange år siden ruskonservative organisasjoner som Actis (rusfeltets paraplyorganisasjon) og NNPF (Norsk Narkotikapolitiforening) fikk dominere enhver debatt, med sine doktriner om hvordan idealsamfunnet er rusfritt og at straff er et nødvendig onde fordi det funker preventivt på befolkninga. (les: ungdommen). Samtidig har Norge toppet statistikken på overdosedødsfall, igjen og igjen.

Erkjennelsen av at rusproblematikk i all hovedsak er en helseutfordring, og ikke et strafferettslig anliggende, kan ikke krediteres Bent Høie, men han vil for alltid være den første statsråden som forsøkte å flytte ruspolitikken fra justis til helse.

Rusreformutvalget, nedsatt i mars 2018, skulle undersøke om det fantes noen sammenheng mellom straffepraksis og rusmiddelbruk i andre land, samt forberede gjennomføringen av rusreformen som var nedfelt i regjeringserklæringen.

19. desember 2019 leverte de sin NOU «Fra Straff til Hjelp» der vi kan lese at de ikke fant noe empirisk belegg for å si at straff er nødvendig, eller har en preventiv effekt. Flere studier har undersøkt om rusmiddelbruken i befolkninga har gått opp eller ned i etterkant av at land har innført strengere eller mildere straffereaksjoner, og det ses ingen klar sammenheng, heller ikke ved avkriminalisering.

Selve Rusreformen ble lagt fram 19. februar og var på høring til 15. mai. Dessverre klarte Jonas Gahr Støre i mellomtiden å kvele reformen på sitt eget landsmøte ved å sikre at den ikke ville få flertall i Stortinget; en partipolitisk fadese som er langt mindre interessant nå, i lys av alt det som har foregått hos politi og påtale.

For ettersom høringssvarene rant inn, dukket det stadig opp ganske grove historier om hvordan politiet har tatt i bruk svært inngripende tvangsmidler, som glattcelle, ransaking av bopel, inspeksjon av kroppens hulrom og innhenting av blod- eller urinprøver, kun basert på «mistanke om rus».

I politietatens egne høringssvar blir disse straffeprosessuelle tvangsmidlene omtalt som en «verktøykasse» med nødvendige virkemidler for å avdekke narkotikakriminalitet og andre lovbrudd, og deres argument mot avkriminalisering ligger i at de da vil miste adgang til denne. For uten «verktøykassa» si vil de kunne gå glipp av verdifull tilleggsinformasjon om andre kriminelle forhold. Dette har blitt praktisert relativt liberalt av politiet i lang tid, og dét med stor variasjon mellom politidistriktene.

Dette førte til at Riksadvokaten 9. april i år gikk ut med en skriftlig presisering om ransaking og tvang i narkotikasaker; politiet har ikke lov til å tvinge personer til å teste seg for rusmidler, dersom det kun er mistanke om narkotikabruk. I tillegg har han bedt statsadvokatene om en granskning av hvor utbredt praksisen har vært i deres respektive regioner. Riksadvokaten påpekte også at det på dette tidspunkt ikke finnes tilstrekkelig informasjon til trekke den slutning om at det foreligger en grov systemsvikt eller utbredt feilpraktisering av reglene.

Jeg kan jo bare spekulere i hvordan det er for en høyt ansett politibetjent som har lagt ned mye arbeid og prestisje i kampen mot narkotika, å måtte forholde seg til at slike tvangsmidler nå plutselig er ulovlig. For det er dét de er – ulovlige – og det skal han og alle hans kolleger nok måtte forholde seg til i resten av sin tid i politiet.

Men er det noe jeg vet, så er det at Jørn Maurud, Riksadvokaten, allerede har gjort mer for de rusavhengige og marginaliserte, enn hva hans forgjenger klarte på 22 år.