Som journalist i ØP kom jeg en rekke ganger tett på innsatsen til Polen-komiteen i Larvik og Sandefjord. I 1992 var jeg med som reporter da det ble arrangert en ti års jubileumstur til Malbork. Etter oppstarten i 1981 hadde det da gått tusenvis av pakker med mat, klær og medisinsk utstyr fra Hedrum, Tjølling og Larvik, med god støtte fra frivillige i Sandefjord. Møtet med Malbork, deres politiske ledelse og folket som både trengte og verdsatte hjelpen, var sterkt. Man trengte ikke spesielt mye innsikt for å forstå at Hedrum hadde handlet riktig da de valgte seg Malbork som vennskapskommune.

Allerede i 1987 hadde Hall Trøan Galaaen og Polen-komiteen mottatt et skriftlig takkebrev fra Solidaritets Lech Wałęsa:

«På vegne av mine venner i Solidaritet og meg selv ønsker jeg å takke dere meget for alt det Dere har gjort for våre polske barn som lider av phenylktonuria (Føllings sykdom) og andre polakker som er i en vanskelig situasjon. Vi vurderer deres engasjement i våre problemer svært høyt! Vennligst send vår takk til alle norske som samarbeider med dere i denne fremragende og humanitære oppgave».

Det har det vært svært verdifullt å få bidra som redaktør og medforfatter når det omfattende hjelpearbeidet skulle dokumenteres.

Hjelpearbeid

Etter at Polen-komiteen ble stiftet i Hedrum kommune tidlig på 80-tallet, ble det utført et hjelpearbeid som skulle vare i nesten 20 år. Selv om Larvik nærmest har glemt sin tidligere vennskapskommune, er historien og innsatsen dokumentert, og nå utgitt i et 80-siders hefte.

Det var i 1981 at rådmann og ordfører i tidligere Hedrum kommune, Hall Trøan Galaaen og Olav Bergene Holm tok initiativet til en kommunal dugnad for trengende i Polen. Etter at Malbork ble Hedrums og Larviks vennskapskommune etter mange års hjelpearbeid, har landet og byen nord i Polen fått en helt spesiell plass i manges hjerter. Samtidig som hjelpesendinger ble organisert i over 16 år, ble tette vennskapsbånd knyttet. I 1994 ble Olav Bergene Holm og Hall Trøan Galaaen utnevnt som norske æresborgere av Malbork. To år senere ble ytterligere ni personer hedret på samme måte.

For at den helt spesielle historien om hjelpen til et folk og et land med et stort behov for hjelp og støtte ikke skal bli glemt, tok Olav Bergene Holm i fjor initiativet til det som skulle komme til å bli utgivelsen «Malbork – vennskapsbyen i øst». Med seg fikk han et knippe mennesker på som på ulikt vis har vært tett på det hjelpearbeidet som pågikk helt fram til 1998. Gjennom ulike artikler er historien blitt beskrevet fra forskjellige vinkler. Historien er formidlet av flere, noe som gjør at man får et grundig innblikk i det arbeidet som pågikk. Samtidig er det hentet fram artikler fra Østlands-Posten og Sandefjords Blad. Bidragsyterne er blant andre Olav Bergene Holm, Turid Fuhre Pettersen, Anne Lystad, Ingebjørg Christiansen, Henny Næss Bjerke, Liv Signe Lindstad (f. Galaaen), Bent Nordkvelde, Per Øystein Andersen og Maciej Ardgiejewski.

Hjelpen til Malbork startet omtrent samtidig som den polske fagbevegelsen våknet til liv ved Lenin-verftet i Gdańsk, og Lech Wałęsas Solidarność (Solidaritet) ble stiftet.

Huskes fortsatt

Selv om det nå er over 20 år siden hjelpearbeidet til Malbork ble brakt til ende, skrives det i heftet om polske myndigheter og mediene i Malbork-distriktet som fortsatt løfter fram innsatsen til det de betegner som sine venner fra Hedrum, Larvik og Sandefjord. I en artikkel i avisa Malbork Naszemiasto ser journalist Radosław Konczyński i 2021 tilbake på situasjonen i lys av unntakstilstanden som preget Polen i årene mellom 1981 og 1983:

«Malborks skolearkiver fra den tida skriver lite om unntakstilstanden, men dens effekter gjenspeiles i informasjonen om hjelpen som kom til byen fra innbyggerne i den norske kommunen Hedrum og byen Larvik. De kom til Malbork gjennom avtale med folkerepublikken Polens ambassade i Oslo i 1982, men først 30. mars 1983 ble det informert om etablering av et formelt samarbeid mellom Malbork og den norske kommunen Hedrum».

I Konczyńskis artikkel siteres det også fra hva som ble skrevet i forbindelse hjelpearbeidet (eller samarbeidet som det omtales som) da det hele startet:

«Det er mange byer i Polen som nylig har mottatt ulike typer hjelp (klær, mat, medisiner) fra vesteuropeiske land. Ofte kjente ikke mottakerne hvem de mottok pakkene fra, og noen brydde seg sannsynligvis ikke. I Malbork er situasjonen en annen. Der ble det kjent hvem som sender gaver til innbyggerne, og hele hjelpekampanjen ble utgangspunkt for utviklingen av et internasjonalt samarbeid. I fremtiden kan det bli permanente, multilaterale kontakter mellom det norske samfunnet i Hedrum og Malbork kommune», sto det å lese i Wiadomości Elbląskie i 1982.

Blandede følelser

Olav Bergene Holm og Turid Fuhre Pettersen er to av dem som var svært aktive i Polen-komiteen. I dag forteller de at de ser tilbake på Larviks forhold til Malbork med blandede følelser. De gleder seg fortsatt over at de fikk være med på å starte hjelpearbeidet og hjelpesendinger tidlig på 80-tallet, og at Polen-komiteens engasjement ble opprettholdt i hele 16 år. I løpet av denne perioden ble elleve av de mest engasjerte utnevnt til Malborks æresborgere, og minnene om hjelpen og kontakten med byens befolkning er hogget i larvikitt på Rådhusplassen.

– Kontakten med Malbork ble opprettholdt, også etter at Polen-komiteens arbeid ble lagt ned. Private vennskap var knyttet for livet. Og vi trodde også at det formelle vennskapet mellom Malbork og Larvik skulle opprettholdes. Men tida ville det annerledes. Larvik kommune valgte på 2000-tallet å kutte ut Malbork som byens vennskapskommune. Mest fordi politikerflertallet mente det var for krevende å opprettholde forpliktelsene. Da satt man samtidig til side historien om en unik kontakt man aldri har hatt med noen av de andre vennskapskommunene. Nettopp derfor har det vært så viktig å få publisert det arbeidet som ble utført og den store innsatsen som ble nedlagt blant flere hundre bidragsytere i Larvik og Sandefjord. På mange måter føler jeg at det offentlige Larvik har vendt våre polske venner ryggen. Men på et torg i Malbork vaier fortsatt det norska flagget, sier Olav Bergene Holm.

Skuffelse

Også tidligere Hedrum-rådmann, Hall Trøan Galaaen, tok i sin tid opp det samme temaet. Etter en invitasjon til den politiske ledelsen i Malbork, flere år etter at hjelpearbeidet ble avsluttet fortalte han om skuffelsen han møtte: «Vi ble konfrontert med en viss skuffelse over at Malborks forslag om en formalisering av og presisering av samarbeidets omfang ikke fant gehør i Larvik. De hadde fått til svar at Larvik ikke hadde noen tradisjon for slik formalisering. Malbork hadde allerede et slikt formalisert samarbeid både med en fransk, tysk og svensk kommune.», kommer det fram i utgivelsen. Hall Trøan Galaaen døde i 2017.

Komiteen som først ble kalt aksjonskomiteen for Malbork – Polen, var i utgangspunktet en kommunal komité. Senere ble den mer organisert som en folkebevegelse. Om morgenen den 1. januar 1982 gikk den første traileren fra Larvik til Malbork. Da komiteen nedla sitt arbeid 16 år senere var det sendt 56 trailerlass med mat, klær, medisiner, tannlegeutstyr, skolemateriell, barnebibler og hundrevis av brev ble både sendt og mottatt. I Malbork ble mottaksapparatet organisert på beste måte av byens katolske kirke. Komiteen opparbeidet også et tett samarbeid med den polske ambassaden i Oslo. I løpet av alle disse årene var ofte besøk fra Malbork i Larvik og mange av bidragsyterne besøkte Malbork, der livslangt vennskap ble knyttet.

I nesten 20 år drev ildsjeler i Larvik og Sandefjord humanitært arbeid for å hjelpe befolkningen i Malbork. Heftet har et opplag på 500, og er allerede overlevert ordfører Erik Bringedal som skal levere dokumentasjonen til Larviks kommunestyrerepresentanter. En del eksemplarer vil også bli tilgjengelig på både Larvik og Sandefjord Bibliotek. Eksemplarer er også levert til den polske ambassaden og videresendt til den tidligere vennskapsbyen.