Jeg gråter og er lei meg, langt inn i det innerste, fordi noen har skutt og drept hvalrossen, «Freya». At det går an?! Og så skylder de på alt mulig tull. Farlig for mennesker! Ødelegger båter! Hallo? Hvis noen hopper ut og bader i nærheten av denne skjønne hvalrossen, så er det deres eget problem, og ikke hvalrossens. Må avlives! Tull og tøys!

Er det noen som har hørt om å berge levende vesener, inklusiv dyr, i dette samfunnet, mon tro? Ikke det, nei! Det har jeg skjønt for lenge siden. Dette harde og kalde samfunnet, hvor hjerteløse mennesker bestemmer, er jeg skikkelig kvalm av. Skyt og drep, så er vi kvitt problemet. En enkel løsning for slike mennesker.

Hvor vanskelig hadde det vært å få fraktet «Freya» tilbake til et miljø, der hvalrosser holder til? Vi kunne ha fått sett «live» gjenforening med andre hvalrosser, og kanskje, til og med, dens familie. Den har garantert vært savnet, av familien sin. Dyr har faktisk følelser, om dere tror det, eller ei. «Å nei, dette koster penger, skjønner dere vel». Jeg hører stemmene til disse hjerteløse mennesker, som besluttet å avlive denne skjønne skapningen. Nå er den død! Den fikk ei kule, eller mest sannsynlig flere, midt i hodet. Tenk hvor vondt det gjorde. De som drepte «Freya», sier jo selvfølgelig at den ikke led, men hva vet de? Jeg kan garantere, at mange hadde vært villige til å sponse dens reise, tilbake til dens rette miljø. Nå er det for sent. Jeg har ikke fem øre til overs for slike mennesker, som tar slike hjerteløse avgjørelser.

Jeg tenker plutselig på min far, murmesteren og brannvaktpiloten, som reddet ei måke, ute ved fuglebrettet i hagen sin. Han så ei måke som oppførte seg litt rart. Far gikk ut og fikk se, at det var surret fiske-sene rundt nebbet på den, så den ikke kunne spise. Måken skjønte tydeligvis, at far skulle hjelpe den, da far kom med ei saks, og fikk klippet av senen, og befridde den, fra den sikre død. Det er slike dyrekjære mennesker, jeg er vant til, og slike gir meg varme i mitt hjerte, og håp for fremtiden. Min far sa faktisk: «Jeg er mer glad i dyr enn i mennesker». Og det var det sikkert en grunn til. Kjære far, jeg er så enig, så enig, med deg. Jeg ser «Freya», for mitt indre øye nå, og jeg klarer ikke å stoppe å gråte.

Hva sa Jesus, forresten? Jo, det dere har gjort mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg. Virkelig noe å tenke på. Noe inne i meg døde, da dere avlivet denne skjønne hvalrossen «Freya». Slik går det, i et kaldt og hjerteløst samfunn, der kjærligheten har blitt borte.

Vi blir proppet huden full, av at vi må tenke på miljøet, og bevare naturen, nå for tiden. Men myndighetene selv, handler stikk i strid med det de forkynner. Her dreper de et nydelig dyr, som hadde like mye rett til å være på denne kloden, som menneskene. Den enkleste veien ut av problemet, for dem selv, i stedet for å bidra til at denne hvalrossen, som hadde forvillet seg inn her, hadde fått komme tilbake til sitt rette miljø. Det er slik vi bevarer naturen. Som dere ser, de som bestemmer i dette landet, går i hvert fall ikke foran som et godt eksempel, for oss andre. De burde virkelig skamme seg.