Ungene mine har holdt på med en hel del forskjellige aktiviteter opp gjennom. Noen rimelige, andre har vært mer inngripende i husholdningsøkonomien.

Og jeg har av og til stusset på hvorfor vi foreldre må betale for å se på hva barna har lært gjennom semesteret, om det så er svømming, turning eller dansing, når det inviteres til avslutning.

Vi har tross alt betalt både med kontingent, treningsavgift og dugnadstimer tidligere. Så skal vi altså betale for å se hva barna har lært i semesteret vi allerede har betalt for?

Aller mest grådig er imidlertid håndballen. At idretten trenger inntekter for å kunne gi gode tilbud til barn og unge, er fullt forståelig. Det koster å drifte idrettslag. Det håndballen holder på med, er imidlertid helt hinsides. Og det er uavhengig av klubb.

Alle er like grådige.

Der man slipper unna med én utgift ved slutten av semesteret for å få et innblikk i podens idrettshverdag i andre idretter, må man i håndballen betale igjen og igjen og igjen. Og igjen.

Dette hjertesukket handler selvsagt om inngangspenger.

Jeg har ei datter som spiller håndball, og både kona mi og jeg liker å se på kampene hun spiller. Flere klubber har nå skrudd prisen på inngangsbillett opp til 60 kroner per person. Altså må vi ut med 120 kroner hver gang vi skal se henne spille kamp.

Ettersom klubben hun er en del av har flere lag påmeldt i årsklassen, spilte hun anslagsvis 20 kamper i vår. Vi var ikke begge til stede hver gang, men om jeg anslår at vi brukte i underkant av 2.000 kroner bare på inngangspenger fra januar til mars, tror jeg ikke at jeg tar i.

Om det er hjemmekamp eller bortekamp, spiller ingen rolle. Vipps-appen må fram. Men tror du jeg handler mye i kiosken? Nei, av prinsipp forsøker jeg å styre unna både kaffe og vaffel. Og flere jeg har snakket med gjør det samme.

Jeg tror det håndballen holder på med er kortsiktig tankegang. For de inngangspengene de «holer til seg», ville de i stor grad kunne fått inn på for eksempel kiosksalg.

Resultatet av dagens opplegg er at mange barn nå kikker opp på tribunen etter et mål, en assist eller en god prestasjon, bare for å bli minnet på at mamma og pappa ikke tok seg råd til å heie i dag. Flere foreldre holder seg nemlig hjemme. Og man lar i hvert fall være å spørre besteforeldre og andre om å komme og se på.

Uten inngangspenger ville tribunen i større grad bli fylt opp, kioskkøen ville blitt større og, ikke minst, de unge håndballguttene og -jentene ville opplevd større stemning i forbindelse med kampene.

Det aller tristeste er selvsagt at det er de med dårligst råd som velger å holde seg hjemme. Det er, satt litt på spissen, nesten blitt et klasseskille mellom de foreldrene som sitter på tribunen, og de som ikke føler at de har råd.

Så, kjære håndballklubber. Ta grep. Gjør det billigere å følge barna fra tribunene. Om ikke annet, la hjemmesupporterne slippe unna den inngangsbilletten. Det dere holder på med nå, er ikke annet enn kortsiktig grådighet.