I ØP fredag 30. september kunne vi lese hvordan Høyre mener vi kan komme oss ut av «den perfekte stormen» med de høye strømprisene. Men dersom noen skulle våge å ha andre oppfatninger enn Høyre og hvordan de forstår situasjonen, så kalles man nett-troll og løper Putins ærend. I et demokrati må det selvsagt være tillatt å mene noe annet enn partiet Høyre og at et strømmarked ikke nødvendigvis er det eneste saliggjørende. Og det kan neppe herske særlig tvil om at politikere siden Reagan og Thatcher på 1980-tallet i stor grad har abdisert til fordel for marked og kapitalkrefter, blant annet da stortingspolitikere vedtok den energiloven som Syse-regjeringen la fram.

I sin kommentar skriver stortingsrepresentanten for Høyre at det florerer en del myter knyttet til strømprisene. De to vanligste er at energibyrået ACER styrer eller påvirker norske strømpriser, eller at import/eksportkablene er årsaken, men at dette ikke er riktig.

Det stemmer nok at «ACERs oppgave er å sørge for at landene i Europa overholder reglene vi er enige om for kraftutveksling». Men saken er at Stortinget i 1990 vedtok en energilov som gjorde strøm til en vare på linje med pizza og sydenturer, og gikk bort fra at strømmen skulle være en del av landets infrastrukturen (som vei, vann og avløp) som brukerne betaler etter hva det koster å produsere og vedlikeholde. Strøm er underlagt EØS-avtalen. Senere har Stortinget også vedtatt tre «energipakker» som integrerer Norges strømmarked tett med det i EU. Og EUs fire friheter går som kjent ut på fri bevegelse av mennesker, varer, tjenester og penger, som i følge økonomen Fritz C. Holte fører til et kappløp mot bunnen («Det alternative systemet. En vei ut av internasjonal markedsliberalisme», 2004). Da Norges eksport av strøm til utlandet bare utgjør 17 TWh (men ca. 10 % av kraftproduksjonen) av EUs forbruk på 3500 TWh, blir vi helt prisgitt et europeiske energimarked på totalt 20.000 TWh når også petroleum tas med. Av dette utgjør vår olje- og gasseksport 3500 TWh, som jo er en betydelig andel.

Hun skriver videre at det samme (myten) gjelder utenlandskablene. Men det er bare det at med strømkabelen til Danmark i 1993 fikk vi allerede da full forsyningssikkerhet. De kablene som er kommet senere har kun bidratt til å øke strømprisene her hjemme. Derfor var det om å gjøre for strømselskapene å få lagt en lang og kostbar kabel til Storbritannia med de høyeste strømpriser der, ikke en langt billigere til f.eks. Danmark, for slik å kunne heve strømprisene ytterligere. Det er muligheten til å eksportere som fastsetter strømprisen, ikke selv eksporten.

Selvsagt bør vi kunne selge overskuddskraft til høystbydene, men ikke spekulere på børsene. Men denne spekulasjonen med «energipapirer» kan føre til at mange strømleverandører går konkurs, og da kan det bli lite penger igjen til skoler, eldreomsorg og veier. Muligens kan dette bli minst like alvorlig som finanskrisen i 2008, men det er neppe noen grunn til at staten her skal gå inn for å redde disse «strømprofittørene», det er bare å overta de aktuelle selskapene.

Den nordiske elektrisitetsbørsen Nord Pool betjener både et fysisk og et finansielt marked. I det fysiske markedet fastsettes det for hver time i det kommende døgn en systempris. Dette er referanseprisen for det finansielle markedet der det ikke er noen fysisk levering, men intensjonen er enten spekulasjon eller risikostyring ved å handle ulike derivater. Avkastningen kan være god, og risikoen svært høy. Gevinsten avhenger av hvor godt man klarer å gjette prisen på strømmen fram i tid i forhold til andre.

En strømstøtte er på kort sikt viktig for å redde både husholdninger og bedrifter, men det blir likevel som å dempe en sykdoms symptomer, ikke kurdere selve sykdommen, som imidlertid vanskelig kan kureres før politikere og andre erkjenner hva den egentlig består i.

Det norske industrieventyret og velferdsstaten bygger historisk sett på tilgang til billig strøm, nedfelt i konsesjonslovene for over 100 år siden. Oljeeventyret i nyere tid bygger på de samme prinsippene, nemlig statlig eierskap og kontroll. Men eksportkablene og det frie strømmarkedet bryter med disse prinsippene – det er selve kjernen i problemet.