Høyres miljøpolitikk

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.En rekke Høyre-topper på Stortinget har dannet et konservativt klimanettverk for å redde natur og klima, og samtidig sikre økonomisk vekst. Initiativtakerne tror at økonomisk vekst er en forutsetning for at vi kan løse utfordringene og få til det grønne skiftet.

Det er selvsagt bra at Høyre forstår at vi må gjøre noe for å redde miljø og klima, 50 år etter at den amerikanske biologen Rachel Carson sattesøkelyset på den omfattende og ukritiske bruken av kjemiske plantevernmidler i boka «Silent Spring» (1962); Rolf Edberg i «Spillran av ett moln» (1966) påpekte menneskets ansvar for å leve på jordens vilkår; og Jørgen Randers med flere i «Hvor går grensen» (1972) viste at når forbruket vokser eksponentielt (med rentes rente) vil forbruket før eller siden nå grensen for tilgjengelige ressurser. De to oppfølgerne «Over grensen. Mot globalt sammenbrudd» (1992) og «The 30 Year Update» (2004) kom til samme begredelige resultat.

Jeg tror imidlertid at Høyre dessverre er inne på en farlig avsporing av miljø- og klimadebatten ved å ville innbille folk at vi nærmest bare kan fortsette den økonomiske veksten og tilhørende politikken omtrent som før. Historien viser med all tydelighet at det nettopp er den kapitalistiske økonomien, særlig etter 1950-åra, med sine krav til økonomisk vekst, råstoffer, arbeidere og markeder, som har ført til store negative virkninger for miljø, natur, biologisk mangfold og klima samt et kjempeforbruk av natur- og energiressurser. Og jo rikere personer og land er, dess mer forbruker de. Skulle alle i verden forbrukt like mye som oss i Norge, måtte vi hatt flere kloder enn denne ene vi bor på.

Det er særlig tilgangen på stadig bedre og billigere energikilder som har gjort den økonomiske veksten mulig; fra muskelkraft (med øks og plog), til vann- og vindkraft og trevirke (til sagbruk, møller og små jernverk), kull (til dampmaskiner, industrialisering, skip og tog), olje (til biler og transport) og elektrisitet (til lys, maskiner og elektronikk).

Robert og Brenda Vale skrev i «Time to eat the dog? The real guide to sustainable living» (2009) at det er underlig at mens vi eksempelvis gladelig kjøper biler som årlig faller 10 prosent i verdi, så krever vi at alle miljøtiltak skal være økonomisk lønnsomme.

Skal miljøet reddes, må kapitalismen temmes og den økonomiske rikdommen fordeles langt mer likelig og rettferdig enn til nå. Så hva med å starte med aksje- og regnskapslovgivningen og der pålegge bedriftene et klart ansvar for at deres produksjon ivaretar hensynet til natur, miljø, klima og samfunn? Dernest bør all reklame for varer og tjenester gi forbrukerne grei informasjon om de mest miljøvennlige valg, ikke bare å oppfordre til kjøp. Man må nok også ty til skatter og avgifter for å bedre fordelingen og redusere skadelig forbruk.

For å sikre økonomien etter disse koronatider, kan det videre være aktuelt å se på hva som kan gjøres med alt «bullshit-arbeide», som David Graeber omtaler i «Bullshit Jobs» (2018) og gradvis fjerne den form for betalt arbeide som er så komplett meningsløst, unødvendig eller skadelig, at ikke engang den som utfører det, kan rettferdiggjøre dets eksistens. Trolig bør man også vurdere mulighetene for at folk kan kutte unødvendige kostnader. For da Åsa Axelsson «møtte veggen» og ble sykemeldt, utførte hun i løpet av ett år et eksperiment hvor hun kuttetfamiliens utgifter med over 300.000 kroner, eller mer enn det hun fikk utbetalt i jobben som lærer. Hun har hus, mann og fire barn og forteller om eksperimentet i boka «Jag lämnar ekkorhjulet» (2019).

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken