Det nærmer seg 17. mai, og Larviks korps blir synlige på spredte, korona-vennlige marsjøvelser og småkonserter. Smittende spilleglede vil tenne en korpsgnist i mangt et barnehjerte, og mange nye musikanter vil kunne ønskes velkommen til sitt lokale skolekorps. Noen barn vil dessverre bli møtt med et klart «nei» fra sine foreldre, som for lengst har bestemt at korps er noe man holder ungene langt unna. Denne holdningen stammer antakeligvis fra noen særdeles seiglivede myter om massiv dugnad, og kanskje litt frykt for pipelyder i hjemmet. Her kommer åtte svært gode grunner til at foreldre bør la barna begynne i korps:

1. Lite dugnad! Myten om umenneskelige dugnadskrav var kanskje sann på 80-tallet da undertegnede selv trakterte tuba i et trøndersk skolekorps. Hver eneste onsdag, mens korpset hadde sine ukentlige øvelser, måtte samtlige mødre troppe opp for å sy, bake og brodere premier til diverse lotterier. Samtidig møttes fedrene til styremøte. Siden den gang har det aktuelle korpset (i likhet med mange andre) ryddet i både tidsbruk og likestilling. I dag begrenser dugnadskravet i mitt barns skolekorps seg til et par årlige vakter i vaffelbua på Kronprinstomta.

2. Ryddig aktivitetskalender: Mange av barnas fritidsaktiviteter spiser seg lenger og lenger inn i familiens aktivitetskalender jo eldre barna blir. De ukentlige treningene blir flere, og hver bror og søster har gjerne hver sine treningsdager. Den ukentlige korpsøvelsa står derimot som en påle på fast ukedag gjennom hele korpskarrieren – fra aspirant til russ. Eventuelle søsken sklir rett inn i den samme rytmen. Korpsmusikanter i Larvik har i tillegg en kort og trivelig én til én øvelse på kulturskolen på en valgfri ukedag.

3. Unikt miljø: Mens de fleste aktiviteter har lag og grupper sirlig delt inn etter alderstrinn og kjønn, er korpset en fin blanding av gutter og jenter fra barneskole, ungdomsskole og videregående. De blir kjent på kryss og tvers og hjelper hverandre å henge med i notene og treffe tonene.

4. Musikk og samspill: Å spille i korps handler først og fremst om musikk og mestringsfølelse. Korpsbarn lærer å beherske noe så avansert som et instrument og noter, og de må i tillegg lære seg samspill. Læringskurven er uendelig – fra å streve med å få lyd i instrumentet til stadig mer avanserte noter.

5. Marsjere i takt: Korpsmusikantene drilles i disiplin, tøff marsjering og oppstilling – akkurat som i Kompani Lauritzen.

6. Ingen reservebenk: Det har blitt sagt at korps ikke har en reservebenk, og det er sant. Alle spiller på alle musikkstykker, og alle instrument er like viktige for helheten. Samtidig må det nevnes at skolekorpsene i Norge har båret fram store deler av landets profesjonelle musikere, så korpsbevegelsen vet absolutt å ta vare på sine talenter.

7. Korpstur og stevner: Det er lett å glemme i disse dager, men opplevelsesrike og sosiale korpsturer i inn- og utland er vanligvis en vesentlig del av den norske korpskulturen.

8. Musikkopplevelser: Foreldre med ferske korpsbarn kan la seg overraske over hvor mange ulike ulyder ett instrument kan lage, men denne ulyd-fasen er heldigvis forbigående. Når instrumentet beherskes, har man plutselig en musikant hjemme! Mang en korpsforelder har fått klump i halsen første gang de kunne kjenne igjen en melodi. Mang en tåre har trillet når korpsbarn har slått til med konsert i stua på julaften, eller overrasket jubilerende besteforeldre med bursdagssangen. Videre triller korpsforeldres stolte tårer når de overværer en skolekorpskonsert, og plutselig blir overrasket og overveldet av en genuin musikkopplevelse der ens eget barn er blant de utøvende artistene.

Alt dette kan korpsforeldre oppleve, men først må man altså få ungene inn i korpset. Alle Larviks skolekorps står klare til å ta dem imot!