Kort tid etter 40-årsdagen min i fjor så skjedde det plutselig. Jeg tok morgenstellet mitt og måtte sjekke en ekstra gang i speilet. Jo, men visst, jammen var det er grått hår som ba om oppmerksomhet midt i manken. Oi, tenkte jeg, dette er stort, nå begynner livet for fullt!

Jeg er nok kanskje en av ganske få som har kjent på glede, stolthet og spenning når det første grå håret dukker opp. Skal vi tro på skjønnhetsindustrien burde jeg vel kjent på en dyp sorg og stor skrekk når et så tydelig tegn på aldring gjør seg gjeldende? Er det ikke nå 40-årskrisen skal komme smygende? Nei, jeg vil heller kalle det en 40-årsmulighet! Mer om det senere.

Så hvordan forklare de positive følelsene mine? Jeg tror rett og slett det handler om at for meg betyr damer på 40+ kraft, styrke, trygghet, erfaring, bein i nesa, det å tørre å ta plass og det å trives i eget skinn. Helt siden tidlige 20-år har jeg søkt meg til og latt meg inspirere av middelaldrende damer. Å for en ro å kunne hvile i en annens trygghet. Å så håpefullt at som usikker, nølende, søkende 20 pluss-åring kunne tenke at «dit skal jeg også en dag. Det går an å ha det sånn også.»

Så hva er det med middelaldrende damer? Og, jo da, jeg er fullstendig klar over at det egentlig er helt mot alle regler å skulle snakke om middelaldrende damer som en homogen gruppe. Jeg tillater meg imidlertid å gjøre det i denne sammenheng. Her er det tross alt positive egenskaper vi snakker om, og jeg håper flest mulig middelaldrende damer føler seg truffet. Hvis ikke kan det kanskje for noen bli en vekker og en inspirasjon til å bli en i gjengen. Jeg lurer på, uten å ha konkret forskning å vise til, kun snart 41-årig bondevett, om det for mange smyger seg på en slags nødvendig selvmedfølelse i takt med at vi blir eldre. Og med selvmedfølelse mener jeg akkurat det – evnen til å føle med seg selv.

Jeg tror mange, liksom meg, har pisket rundt sine yngre jeg med selvkritikk og følelse av tilkortkommenhet. På et eller annet tidspunkt i livet må du ta stilling til om det er sånn livet skal være. Skal den strenge indre dommeren, den evige kritikeren, bøllen, styggen på ryggen, kjært barn har mange navn, få lov til å bli værende? For min del ble svaret NEI! Og det neiet blir bare tydeligere og tydeligere med årene.

Det å få barn ga selvmedfølelsen min en skikkelig boost. Som rollemodell for to trollunger ble det viktigere enn noen gang å bli skikkelig glad i meg selv. Jeg lovet meg selv som nybakt mamma at barna skulle slippe å høre meg rakke ned på meg selv. Med få unntak har jeg faktisk klart å holde det løftet. Og det at barna innimellom har hørt mamma kalle seg selv en elendig rygger tenker jeg at de tåler. Mamma og bilparkering er ikke alltid en god «match», og det kan vi le av. Kropp, derimot, er vi gode mot og takknemlig for, uansett hvor mange spor av levd liv den etter hvert får. Sånn er det bare! Noe annet tør jeg ikke å ta sjansen på.

Jeg har til min glede og lettelse også kunnet merke at jeg år for år blir litt mindre opptatt av hva andre mener om meg. Jeg husker fortsatt den dagen det helt og fullt gikk opp for meg at hva andre tenker og mener om meg ligger utenfor min kontroll. Jeg kan og bør selvfølgelig behandle andre på en god måte og etterstrebe å være en ålreit person, men jeg har tross alt har ingen garantier for hvordan andre oppfatter meg, og hvilke egenskaper og hensikter de tilskriver meg. Det har ingen av oss. Skummelt, tenker kanskje noen? Befriende tenker jeg. For da kan jeg med god samvittighet ta ferie fra en god del overtenkning, analyserende og kverning. Ja, så er det noen som ikke vil like meg eller det jeg sier eller skriver. Men går ikke det bra da? Det betyr vel kanskje bare at jeg gjør stemmen min hørt og tør å slippe sikkerhetsnettet av og til?

Så, hvis jeg til slutt skulle komme med et tips på hvordan gi selvmedfølelsen et byks i riktig retning utover det å bare bli værende lenge nok på denne jord. Jeg mener man trenger heldigvis ikke å vente på å få sitt første grå hår, bikke 40 eller sette barn til verden, for å bli rausere med seg selv. Jeg tror at mange kunne ha hatt godt av å være mer bevisste på at de ofte sammenligner sitt indre med andres ytre. Hva hvis jeg sammenligner meg (med alt jeg vet om svakheter, usikkerhet, skammelige tanker og følelser) med det andre velger å vise fram? Hvordan kan jeg annet enn å tape da? Det er flust av glansbilder både i virkelige liv og på sosiale medier. Enda større grunn da til å være bevisst på at alle har ting bak den tilsynelatende strøkne fasaden. Og, hvis nå noen skulle tro at jeg som psykolog har alt på stell og en plettfri mental helse der jeg stadig er i vater kan jeg meddele at, nei, det stemmer ikke. Livet mitt går opp og ned med gode og mindre gode dager, med mer eller mindre overskudd, mer eller mindre selvtillit, der jeg er mer eller mindre god som kjæreste, mamma, venn, kollega, datter etc.

Sånn er det, heldigvis! For tenk, stakkars trollunger om mamma skulle være perfekt!