Et NRK-intervju 13. juni i fjor har ikke sluppet taket i meg. Her leser vi om 8-åringen som på skolen ble bedt om å skrive hvilket kjønn han opplevde seg som og gi lappen til læreren. Hvordan har det seg at vi som samfunn har kommet slik på avveie?

I flere år har «Foreningen FRI» og Rosa kompetanse, «Skeiv Ungdom» med Restart, og i uke 6, «Sex og politikk», møtt åpne dører i grunnskolen med sin radikale kjønnsideologi, alle med solide sugerør i statskassen.

Overfor sårbare barn som stoler på at det de hører i barnehage og på skole må være sant, er påtrykket massivt og ensidig. Slik står det for eksempel i elevboken Solaris fra Aschehoug i naturfag for 3.- 4. klasse: «Kjønnsidentiteten din er din egen tanke om hvem du er (…) Du kan tenke på deg selv som gutt eller jente eller ikke vite helt.» – Hva? Ikke vite? Er ikke jeg en gutt? Troskyldig lytter de små i takt med forvirring og frustrasjon. Lykkelige er de, tenker jeg, som klarer å slippe opp denne vonde tanken når de kommer hjem.

I samfunnsfagboka Arena for 5. klasse blir elevene kjent med August som forteller dem at det er «helt normalt å ikke føle seg verken som jente eller gutt», og at «en aldri kan se på noen hvilken kjønnsidentitet man har, fordi den er inne i oss». Biologisk kjønn gjøres altså uvesentlig, mens det uvanlige, som representerer promiller av befolkningen, blir gjort normalt. Oppgaver for å teste ut eget kjønn er også en del av hva 10-åringene blir utsatt for i dette skoleopplegget fra Aschehoug. (skeivteori. no)

Hva vet folk flest om hva som foregår av undervisning i klasserommene gjennomsyret av skeiv teori? Min erfaring er at dette er ukjent for svært mange, og det skremmer.

Pride og Foreningen FRI med flere, er i dag langt fra «bare» interesseorganisasjoner som arbeider for likeverd og respekt for homofile, slik det startet. Noe det ikke er vanskelig å gi sin støtte til. Men utvidelse av ideologi og krav om innflytelse og synliggjøring på stadig nye arenaer, har de siste årene vært formidable, og så å si uten motstand har de fått gjennomslag. Under omkvedet politisk korrekt får de sitt ja fra kommuner og stortingspolitikere. – Ingen må røre Pride! La oss heise flagg og gå i parade!

Men hvor korrekt er det å påføre små barn usikkerhet om eget kjønn, og slik frata dem deres sunne oppfatning av gutt og jente? Eller åpne opp for juridisk kjønnsskifte fra fylte 6 år, og behandling av kjønnsdysfori allerede i tenårene? Er det forsvarlig å vedta at foreldre kan bli anklaget for omsorgssvikt, få bøter eller flere års fengsel dersom de «anvender metoder» for å hjelpe barnet sitt til å revurdere en kjønnsskiftebehandling? Det kan bli situasjonen dersom statsråd Trettebergstuens lovforslag om «konverteringsterapi» får flertall i Stortinget i mai eller juni.

Antallet som angrer seg etter en slik irreversibel prosess, øker nå i flere land. Det er en anger som ikke bare er smertelig for vedkommende ungdom, men som også sterkt berører storfamilien rundt. Det er ingen vei tilbake!

Med en økning på 13 prosent siste år av barn og unge under 18 år som ønsker kroppsendrende behandling, ifølge nye tall fra Rikshospitalet, er det god grunn til å spørre: Kan det være sosial smitte etter målrettet aksjon vi ser konturene av?

Synes det viktigere for helsepolitikere å sette 13-års aldersgrense for usunn reklame for mat og drikke enn å verne velfungerende barn og unge fra påvirkning til å ta skjebnesvangre valg for resten av livet?

Hvor langt må Norge gå før politikere, skoleledelse, kommuner og foreldre står opp mot hva skeiv ideologi og Pride nå representerer – og hva det fører til av dramatiske konsekvenser på mange nivåer i samfunnet? Blir neste framstøt å gjøre skoler til «regnbuefyrtårn» som Jar skole i Bærum og Gamlebyen skole i Oslo?

Med tanke på kommende generasjoner kan vi ikke la være å bry oss!