Hva kvinnedagen betyr for meg

En kvinne som personifiserer frihet, leder folket fram over kroppene til de falne

En kvinne som personifiserer frihet, leder folket fram over kroppene til de falne Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Som en gutteglad fyr på 20 år som bor på kollektiv med fire andre menn, og studerer, men har kun mannlige forelesere, vil det kanskje være rart at jeg skal skrive om hva dagen som feirer kvinnene i mitt liv betyr. Her er det dog en premie involvert. Jeg griper hver mulighet til å skrape etter noen kroner. Likevel er dette en sjanse til å si noen ord om kvinnene jeg er glad i, og som legenden Oscar Wilde en gang sa, vil det på en mulighet som denne er det ikke kun en moralsk plikt å si det har på hjertet; det er også en glede.

Historien som fortelles er preget av mannssjåvinisters ego. Det fortelles for eksempel mye om de britiske soldatene som kjempet i annen verdenskrig, men ikke mye blir sagt om kvinnene som var igjen på fastlandet, og som måtte drive landet mens mannfolket sloss i utlandet. Storbritannia holdt ut fordi de hadde et hemmelig våpen: nemlig kvinner i arbeid. Og i etterkrigstid nyter landet en større arbeidsdyktig gruppe. Få forteller hvilken virkning en verdenskrig har for kvinnebevegelsen, men nå har du fått et lite innblikk.

Kvinnene i mitt liv er sterke som f**n. Preget av kvinnenekampens frontkjemper – suffragettene – og den andre bølgen mellom annen verdenskrig fram til tusenårsskiftet, går disse bautaene i mitt liv med styrke og vilje på hver sine veier. Uavhengige av mannfolk. Den kontroversielle politikeren, Sylvi Listhaug (FrP), sa for noen år siden at «et av de viktigste valgene en kvinne gjør er hvem de gifter seg med». Det er langt ifra den styrken og likestillingsfølelsen mine søstre og andre kvinner rundt meg holder seg til. Jeg anbefaler alle kvinner å ikke høre på hva Listhaug har å si.

Kvinnebevegelsen har kommet langt. Selv med de institusjoner som før har kjempet mot kvinners rettigheter. I USA ser vi en kamp mellom kvinner og religion i form av abort. Det ser vi her i Norge også. Den falske moder Teresa, som senere ble en helgen, arbeidet i Calcutta i India for å hjelpe de fattige. Synden med det er at kampanjen hennes var å kristne befolkningen, når det Calcutta egentlig trengte var å styrke kvinner – gi kvinner kontroll over deres reproduktive funksjon, og befolkningen vil trives mye mer! I buddhistisk tro om gjenfødelse er å bli født som kvinne tegn på at en hadde dårlig karma i sitt tidligere liv. Tendensen er at kvinner kjemper for likestilling imot de undertryktes verste fiende: religion.

Da jeg ble født i 1999 og kikket opp inn i der jeg ble dyttet ut tenkte jeg «det er siste gang jeg er nær en slik en». Men jo lenger jeg har vært vekk fra min mors fødende smeltedigel, dess mer merker jeg at kvinnekampens progresjon stagnerer. Abortloven begrenses i verdens mest likestilte land. Fortsatt er religion en kjepp i hjulet for halvparten av verdens befolkning. Da er det ekstra viktig at kvinnedagen feires; jeg vil ikke – på vegne av mine kjære, krigerske, sterke kvinner – at hjulet stopper opp. Ironien i det hele er at kvinner får kun en dag, mens resten av årets dager virker som at tilhører menn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 09:00.