Kontrastene i Norge er for tiden store. På den ene siden går norsk økonomi som det suser, dette samtidig som at flere og flere familier og bedrifter svetter litt ekstra hver gang strømregningen kommer. Og paradoksalt nok, der man har en overoppheting i norsk økonomi, melder Norges Bank tirsdag at aktiviteten i norsk næringsliv er fallende, samtidig som prisnivået- og kostnadsnivået er på vei opp.

De siste 12 månedene har konsumprisindeksen økt med 6,5 %. Sist vi så en slik høy prosent, var i 1988. Dykker vi enda mer ned i konsumprisindeksen, blir lesingen enda mer dyster. Konsumprisindeksen de siste 12 månedene for matvarer og alkoholfrie drikkevarer er opp hele 10,3 %. Det vil si at en vare som kostet 100kr i august 2021, kostet i august 2022 110,3 kr. I snitt har fysiske varer (matvarer, klær, møbler etc.) hatt en økning på 9 %. Og på toppen av dette kommer naturligvis økt rente og strømkostnad. Krigen Russland fører mot Ukraina må nok få mye av skylden for en økt prisutvikling.

Inflasjon beregnes ut ifra konsumprisindeksen, men med noen færre parametere. Endringer på avgiftsnivå og pris på strømvarer er nemlig ikke med når man beregner inflasjon, men allikevel er inflasjonen de siste 12 månedene 4,7 %, vesentlig høyere enn Norges Bank sitt mål om å holde inflasjonen på rundt 2 %. Med en inflasjon på 4,7 %, må den jevne nordmann ha en lønnsvekst på nettopp 4,7 % for å ikke miste kjøpekraft. Men i realiteten, når man ser at økningen i strømpriser og andre essensielle varer er vesentlig høyere enn 4,7 %, vil en arbeidstaker som faktisk får 4,7 % lønnsvekst, egentlig få svekket kjøpekraft. I realiteten måtte man hatt en lønnsvekst på over 6,5 %, altså tilsvarende KPI for å ikke få svekket kjøpekraft.

Og det er en litt vond spiral nettopp dette med lønnsvekst og inflasjon. En dårligere kjøpekraft sidestilles ofte med lavere levekår, i beste fall en stagnasjon i utviklingen av levekår. Samtidig, en situasjon der man hele tiden ville jaget for å ha en lønnsvekst tilsvarende inflasjonsnivået, ville ført til en enda høyere overoppheting og en enda høyere inflasjon. Og en høy inflasjon, vil ofte bety at valutakursen svekkes, og det vil bli dyrere for Norge og importere varer. Og for å ikke havne i en slik situasjon, vil en viktig brikke være at den gjengse nordmann opplever en svekket kjøpekraft. For med en svekket kjøpekraft, vil iallfall ikke lønnsnivået være med å drive prisnivået oppover.

Samtidig som bedriftene melder om lavere aktivitet, melder også halvparten av bedriftene om kapasitetsutfordringer i produksjonen, som i stor grad skyldes mangel på arbeidskraft. Arbeidsledigheten er på rekordlave 1,6 % i august – ikke på 15 år har ledigheten vært så lav. Dersom en slik trend fortsetter, vil det igjen være kritisk for prisnivået. Dersom man får en mangel på produkter, der den knappe faktoren er arbeidskraft, vil det nærmest føre til en budkrig på de varene som er tilgjengelig. Vi er heldigvis langt unna en slik situasjon på de mest essensielle varene, men konsekvensen av lav arbeidsledighet vil være at prisene presses oppover.

Rent teoretisk, kan man si at et økt antall konkurser vil være med på å dempe prisveksten fordi arbeidsledigheten øker. Flere vil også peke på at mange støtteordninger til næringslivet var med på å holde bedrifter som ellers ville gått konkurs, kunstig i live. Og tallene kan tyde på det, da konkursene økte med 42,9 % fra august 2021 til august 2022. I det høye tallet ligger mange som også har gått konkurs grunnet nettopp en høy prisvekst.

På kort sikt ser bildet dystert ut med både at vi må tåle en dårligere kjøpekraft og en høyere arbeidsledighet. Og mange vil nok derfor spørre seg om hva regjeringen og politikere ellers kan gjøre for å avhjelpe situasjonen og sørge for at endringene for nordmenn blir så små som mulig. Dessverre er det å putte enda mer penger i omløp inn i samfunnet i dag, en meget dårlig idé. Desto mer penger staten setter i omløp vil inflasjonen øke ytterligere, noe som vil avbøtes med at Norges Bank øker renten, for å kjøle ned økonomien.

En mager trøst gjennom tiden der mange nå opplever redusert kjøpekraft, er at situasjonen kun er midlertidig, men bare dersom regjeringen spiller kortene sine riktig. Om de stadig setter inn nye tiltak i form av økonomisk støtte til næringslivet og privatpersoner, vil man se en enda lengre periode med høy inflasjon og prisvekst.

Som Høyre-mann er noe av det viktigste vi som parti og politikere gjør, nettopp å sørge for en trygg økonomisk styring. Jeg håper derfor at regjeringen og posisjonen ser alvoret i nettopp dette når de nå skal legge fram statsbudsjettet. Det bør være et statsbudsjett preget av stor moderasjon og fornuftige disponeringer.