KOMMENTAR: Det var trolig en av hennes tyngste dager i politikken da Elin Nyland (Ap) sto på scenen på Sanden og gratulerte Birgitte Gulla Løken (H) med valgseieren. Alt tyder på at Arbeiderpartiet i Larvik ble straffet knallhardt av velgerne for feilene begått av partifeller i Oslo.

Eiendomsskatt var helt sikkert også en del av forklaringen på nederlaget, for det er neppe en sak som sjarmerer velgerne å forsvare en av de mest forhatte skattene vi har. Likevel, det er ikke hele forklaringen på at Larvik Arbeiderparti havnet på en oppslutning på 18,34 % ved årets valg og ble forbigått av både Fremskrittspartiet (20,88 %) og Høyre (26,91 %). I krets etter krets fikk Arbeiderpartiet juling og det var kun i kretsen «Larvik sentrum øst» at partiet ble størst. Det må ha vært en skrekkelig kveld for Elin Nyland og resten av partifellene da tallene omsider tikket inn, og det ble tidlig klart at partiet neppe kom til å få verken ordføreren eller bli en del av det flertallet som skal styre Larvik de neste årene.

Politikken er ubarmhjertig og velgernes dom kan være knallhard. Etter nesten hundre år er ikke lenger Arbeiderpartiet landets største parti. Det er nå Høyre. Vi har en regjering som er blitt nærmest handlingslammet av personkonflikter, statsråder som ikke klarer å forstå enkle habilitetsregler, aksjekjøp og gransking. Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap), kunnskapsminister Tonje Brenna (Ap) og to tidligere statsrådene Ola Borten Moe (Sp) og Anette Trettebergstuen (Ap) har i tur og orden fått saker på seg. Og etter som stadig flere statsråder snublet i habilitetsregler, jo vanskeligere ble det å drive lokal valgkamp for partifeller i Larvik og andre steder i landet. Det har vært fokus på pendlerboliger og personstriden rundt Trond Giske skaper splid langt inn i partirekkene. Partiet fikk stormende kritikk for måten strømkrisen ble håndtert på og ledelsen i partiet ble sett på som fjerne og langt fra folk flest.

I Larvik ble det nesten umulig for partifellene til Støre å snakke om trygg skolevei eller at kommunen skulle være «et hjem, grønn, trygg og inkluderende.» Partiet skrev i det lokale valgprogrammet om bibliotek i sentrum, boplikt i hele Larvik kommune, kultur for alle og behovet for faste og hele stillinger, samtidig som partifellene i Oslo tilsynelatende ikke skjønte de enkleste habilitetsregler. Da nytter det ikke å si at dette er et kommunevalg og ikke et stortingsvalg, for folk fikk rett og slett nok. Det rammet også Larvik Arbeiderparti hardt, tror jeg.

«Nå er det vanlige folks tur» ble en stående vits. Med skyhøye priser på mat, drivstoff og strøm var det virkelig vanskelig å se at det var hold i slagordet. Vitsen om en regjering som «fulgte situasjonen nøye» utviklet seg raskt til et sinne og frustrasjon, med folk som ikke lenger hadde råd til å kjøpe mat som før og som måtte ha hjelp til å betale regningene sine. Den sittende regjering fikk også skylden for stigende renter og det nyttet ikke å forklare det med situasjonen i Europa. Når vanskelige levekår ble overskygget av politikere som tilsynelatende beriket seg selv og som fjernet seg fra folk som hadde valgt dem, lå det i kortene at velgerne ville svikte.

For her tror jeg vi er i kjernen av problemet til Arbeiderpartiet. Hvor langt går det egentlig an å fjerne seg fra virkeligheten? Hvor fjern går det an å være fra den hverdagen nordmenn har opplevd de siste årene? Det er dessverre for mange eksempler på politikere i nasjonalforsamlingen og i regjeringen med ubegripelig, dårlig dømmekraft. Jeg mener oppriktig at vi alle skal være forsiktige med å nøre opp under politikerforakt, men avstanden mellom for eksempel regjeringen og folket de er satt til å tjene, er blitt større etter hvert som skandalene har kommet. Det er slett ikke bare Arbeiderpartiet som har hatt politikere med dårlig dømmekraft, men det er usedvanlige mange politikere fra Ap som har tatt dårlige beslutninger. Nå fikk folk nok og det gikk hardt utover lokalpolitikere i hele landet. Det som gjør folk opprørt tror jeg er den åpenbare forskjellen på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Jeg ser på Elin Nyland som en hardtarbeidende, ærlig og dyktig politiker. Det tror jeg mange andre gjør også, selv de som har et annet politisk syn enn det hun har. Påtroppende ordfører Birgitte Gulla Løken har for eksempel rost Nyland for samarbeidet de hadde i deler av perioden som nå blir avsluttet. På valgnatta ble Nyland stående som et urettferdig eksempel på hvor misfornøyde folk er med dagens regjering, hvor lei mange er av skandalene som har rammet og hvor tøft det har blitt økonomisk for mange.

Hvis Arbeiderpartiet skal gjenreises, tror jeg ikke det er noen vei utenom å skifte ut statsminister Jonas Gahr Støre som partileder, og trolig flere andre også, men jeg er usikker på om de skjønner det selv. Veien tilbake for Arbeiderpartiet virker lang.

Så ble det klart for alle fredag at det slett ikke bare er Arbeiderpartiet som har utfordringer. Aksjekjøpene til Sindre Finnes er svært alvorlig, og det blir slett ikke noe bedre når saken først ble kjent etter valget. Om det hadde påvirket valgresultatet er vanskelig å si, men det er all grunn til å spørre: Kan vi stole på Erna Solberg etter dette? Visste hun mer enn det hun sier om mannens aksjekjøp? Det er påfallende at saken dukker opp i sin helhet kun fire dager etter valget.

Saken føyer seg dessverre inn i en lang rekke av alvorlige saker som øker avstanden mellom velgere og poltikere. Hvordan det vil slå ut på sikt, er vanskelig å si.