Min partikollega Bjørn Hoelseth skrev for kort tid siden en kronikk om «Hvem bør på tinget?», og han belyser en vinkling om hvem som bør på Tinget, "broilere" kontra "livserfaring". Jeg vil trekke frem flere momenter vi bør tenke på når vi skal velge våre fremste kvinner og menn fra Vestfold for neste periode.

For hvem som bør på Stortinget henger nøye sammen med hvem som vil stille til seg til disposisjon. Dagens politikk sentralt, regionalt, også på lokalt plan, krever ofte mer av kandidatene enn et langt yrkesliv og livserfaring. Du er ikke automatisk kvalifisert om du har vært i nærings/arbeidslivet en mannsalder. Det kreves også klokskap, kløkt og kommunikasjonsferdigheter. Det kreves at du forstår politikk og hvordan få gjennomslag. Det kreves at du tør å stå frem, og stå for meningene dine, at du er engasjert, bryr deg om mennesker og ønsker å påvirke. Ung eller gammel, etnisitet, kjønn, utdannelse, arbeidserfaring eller kjennskap til hverdagsmennesker er noe av mangfoldet og politikken trenger alle. Fordi vi ser ting ulikt, basert på ulike ståsteder. Vi skal ikke utelukke unge mennesker fra politikken, bare fordi de ikke har «nok» livserfaring og ikke har lang arbeidserfaring. Unge mennesker skal også bli hørt. De har også andre perspektiver enn oss som har vært ute en vinternatt før. De har engasjement og energi, og vi trenger også disse egenskapene, sammen med livserfaring og klokskap.

Jeg syns vi i større grad bør verdsette nettopp det at folk er forskjellige i politikken. Vi har en tendens til å foretrekke kandidater som ligner mest på oss selv, men kanskje det nettopp er det motsatte vi trenger?

Bjørn Hoelseth har vært med lenge i politikken og nevner årstallet 1965. Mye har forandret seg siden da. Politikken er mer komplisert, å komme «rett fra gata» er ikke like enkelt. Kommunikasjonsbyråer påvirker både velgere og politikere. Fagfolk innen det offentlige system og folk i gata er ikke alltid de som har størst direkte påvirkning. Politikken er ofte preget av sterke ønsker om å oppnå konkrete mål, og det ser vi når det utarbeider partiprogrammer, plandokumenter, avtaler, lover, forskrifter og regler. Samfunnet krever tung faktabasert kunnskap fra politikere og gjerne aktuell, troverdig forskning som kan underbygge fakta. Politikerne må være oppdaterte på en rekke fagfelter og lytter kanskje litt for ofte til kommunikasjonsrådgivere enn til «vanlige folk». Politisk ideologi kan føre til at partier og enkelte politikere kan låse seg fast for så å ikke se hensiktsmessige løsninger for folket og lokalsamfunnet pga. gammeldags ideologisk tenking. Sånn bør det ikke være. Selvfølgelig varierer dette veldig fra politiker til politiker, men vi skal vokte oss vel for politikere uten «egen stemme» med eller uten livs og jobb erfaring. Det vi trenger er politikere som mener noe, også når det går på tvers av det som gjør en populær.

«Demokrati er ikke bare et dokument, - det må også leve, og folkelig spontant engasjement er dets åndedrag» for å sitere Frank Aarebrot. Høyre ønsker mangfold. Politikk er viktig, men et godt samfunn kan ikke skapes av politikere. Et godt samfunn bygger på frihet og mangfold, og gir rom for innsats og initiativ fra enkeltmennesker, familier, lokalsamfunn, frivillige og næringsliv.

Det er ikke «broilere» mot «livserfaring» som er valget, men hvordan vi kan få til et representativt utvalg av folk i Vestfold som bør være førende for hvem som nomineres og vil ivareta demokratiet i den neste 4 årsperioden, tenker jeg. Vi trenger de folkene som sikrer gjennomslag for oss i Vestfold, da trenger vi forskjellige politikere med flere perspektiver.