Gå til sidens hovedinnhold

Hvilke konsekvenser kan det ha å vokse opp i en fattig kommune?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg registrerer at det skrives en del om muligheten for å innføre eiendomsskatt i Larvik kommune, med det formål å ila 20 år kunne nedbetale gjeld som bidrar til at Larvik kommune i dag defineres som fattig. Det er ikke mitt anliggende å argumentere for eller mot eiendomsskatt. Til det vet jeg for lite om fordelene og ulempene det vil kunne medføre.

Det jeg imidlertid vil diskutere er hvilke konsekvenser det kan ha for barn og unge å vokse opp i en kommune som ikke har midler til å satse på dem. Før sommeren skrev Østlands-Posten om utstrakt mobbing ved flere av skolene i Larvik kommune. Politikerne ble sjokkert og tryllet fram 50 millioner kroner som skulle gå direkte til arbeid med å forebygge mobbing ved skolene. Men det ser ut til at pengene eller systemet som skulle bidra til å forebygge mobbing lar vente på seg.

Senest i ØP sist uke leste vi at Brunla ungdomsskole måtte inndra elevenes iPads fordi det foregikk alvorlig digital mobbing i chatgrupper. Lærerne måtte bruke tid på å rense og forsere passordbeskyttede chatgrupper der elevene har gjort alt de kan for at ikke noen voksne skal kunne avdekke hva de driver med. Hvor er foreldrene, spør du kanskje? Vel, skolen ba foreldrene om å gå igjennom iPadene hjemme sammen med barna sine, og elevene fikk mulighet til å slette alt som ikke var relevant for skolen før iPadene ble levert inn. Allikevel finner lærerne grov hets, sjikane og krenkelser mot medelever på nesten alle paddene.

Når barn når skolealder er sosiale ferdigheter eller mangel på dem allerede etablert. Det rapporteres mobbing allerede i første klasse, og det er dermed utopi å tro at mobbing ikke også forekommer i barnehagen. Arbeidet med å forebygge mobbing må derfor starte så tidlig som mulig. Gitt at omtrent alle barn i kommunen mellom 1–5 år går i barnehage, må kvaliteten på tilbudet som gis i barnehagene være svært god. Det må satses. På ressurser, kompetanse og kvalitet. I Barnehager mot 2030 (Kunnskapsdepartementet, 2021) er det hevet over enhver tvil at barnehager med god kvalitet er svært viktig for alle barn.

Det finnes mengder av forskning som støtter at det barn opplever og erfarer i barnehageårene har dokumentert betydning for senere utvikling og læring. Det er et foreldreansvar å gi barn en trygg og god oppvekst med erfaringer de kan leve resten av livet sitt på. Men av ulike årsaker er det ikke alle foreldre som evner eller har forutsetninger for å få til dette. Dersom foreldre ikke er i stand til å gi barna sine en trygg og god barndom skal barnehagen være den som utjevner forskjellen. Det er godt dokumentert at en god barnehage kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter og kompensere for manglende støtte og stimulering i hjemmet.

Forskning på hva en god barnehage er handler om kompetansen til de ansatte og måten det faglige arbeidet ledes på (KD, 2017). For barn handler kvalitet om egne opplevelser her og nå, og hvordan barnehagen bidrar til å gi dem gode erfaringer og opplevelser. Dersom barnehagen skal utjevne forskjeller og oppfylle kravet til kvalitet vil en markør for dette arbeidet være god bemanning. I en fattig kommune som Larvik er de kommunale barnehagene pålagt å spare inntil beinet. Det kommunen bruker på drift i egne barnehager skal de private barnehagene også få tilført. Dersom kommunen bruker svært lite ressurser på egne barnehager, så vil overføringene til de private barnehagene være tilsvarende lave.

Et mulighetsrom for sparing vil man alltid kunne finne i lønnsutgiftene. Dersom kommunen f. eks ikke setter inn vikar ved sykdom før det har gått 16 dager vil kommunen kunne spare mye penger over tid. Men hvilke konsekvenser kan det ha for kvaliteten på tilbudet barnehagene gir når barnegrupper til stadighet må gå 16 dager med en ansatt mindre på sin avdeling?

Det er fremdeles overraskende kunnskapsløst at ikke politikerne ser at kvalitet i tjenestene til barn og unge i kommunen vil være svært lønnsomt på sikt. Samfunnsøkonomisk er det logisk at ressursene legges der vi har mest mulighet til å påvirke. Alternativt vil fraværet av å satse på kvalitet i barnehagene bli svært kostbart. Den største kostnaden må den bære som blir mobbet eller blir en mobber. Dersom Larvik kommune fortsetter å prioritere å drifte sine barnehager på et minste minimum vil vi som jobber i barnehagene ikke ha forutsetninger for å realisere mandatet vi er satt til.

Sannsynligheten for at barnehagen kan bidra til å utjevne sosiale ulikheter og forebygge mobbing gjennom god pedagogisk praksis synker parallelt med tilskuddene som overføres. Det er sannsynlig at vi ikke klarer å fange opp og hjelpe utsatte barn, men heller vil fortsette å lese historier i lokalavisa som den fra Brunla ungdomsskole. Er det noe Larvik kommune kan leve med?

Kommentarer til denne saken