Gå til sidens hovedinnhold

Hvor har Guri Melby vært det siste året?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I alle fall ikke i en barnehage sammen med deg og meg. De nye retningslinjene som ble publisert sent denne uka er smått utrolig lesning.

Før ny veileder blir publisert torsdag 25 mars, sender Kunnskapsdepartementet ut et brev til alle landets barnehager dagen før, der det skisseres hva som kan være tiltak for tilstedeværelse og godt smittevern i barnehage og skole. Altså at godt smittevern i enhver barnehage sikrer at personalet kan stille på jobb. Argumentene er de samme som før. Det handler om hvilken betydning barnehage og skole har i denne pandemien, og at tiltaksbyrden i samfunnet for øvrig er så stor for barn og unge, at det kun er i barnehage og skole at livet kan leves normalt for de yngste i samfunnet vårt. Hvilket er et både godt og uangripelig argument. Godt fordi det er riktig at barnehage og skole er viktig for barn, og at de bidrar til å normalisere barn og unges hverdag. Uangripelig fordi det er umulig å ikke være enig eller argumentere på en måte som trumfer barn og unges psykiske helse.

I brevet får barnehageansatte en hyllest for å ha holdt ut det siste året. Samtidig spør KD oss om å vurdere om det finnes noen muligheter for å sikre mest mulig tilstedeværelse også ved økt smitte, og om det er mulig med mer utetid og turer i barnehagen? Hvor i helvete har du vært det siste året, Guri Melby? Disse spørsmålene er så provoserende og de burde aldri vært stilt. For dersom statsråden hadde fulgt barnehagefeltet under denne pandemien så hadde hun visst at det ikke finnes flere steiner å snu for oss nå. Vi har tatt i bruk alle rom i barnehagen, alle uteområder er sirlig delt opp og brukes daglig, vi har kjøpt inn varmelamper og partytelt, vi har bygd gapahuker og murt inn varmekilder, vi har kjøpt festivalgjerder for hundretusenvis av kroner og vi har kjøpt hengekøyer så de eldste av de yngste kan sove ute i hengekøyer mellom trær. Personalet og foreldre jobber på dugnad for å hjelpe med nødvendige forberedelser når vi skal forlate en farge i trafikklyset til fordel for en annen. Hver eneste dag krever nitid planlegging, og det er sjelden at det vi planlegger for lar seg gjennomføre. Rammebetingelsene våre har vært fraværende det siste året, fordi det dukker opp uforutsette problemstillinger hele tiden. Vi er helt vanlig mennesker, ikke superhelter, som jobber i barnehagen. Vi blir syke selv, vi får syke barn, vi må teste oss pga. forkjølelsessymptomer, vi må i karantene, eller i avventende karantene. Noen er rett og slett så utmattet av hverdagen at de får symptomer på sykdom som vi kan anta handler om å være fullstendig utslitt.

Hvor i prosessen med å utarbeide nye retningslinjer har KD hatt folk som står i praksisfeltet og kan fortelle hvordan det siste året har vært, og hva det er realistisk å kunne forvente at det er mulig å gjennomføre av nye tiltak? Hvor er stemmene fra dem som kjenner barnehagedagen fra innsiden? I den nye veilederen finnes det ikke spor av ytringer som har kommet fra praksisfeltet det siste året. Istedenfor har KD hentet fram retningslinjer som ble innført da den første veilederen kom i fjor, men som ble endret fordi det var komplett umulig å gjennomføre i praksis, bla. størrelsene på kohortene. Spriket mellom kart og terreng er enormt. Og det er provoserende.

Når jeg f. eks leser at foresatte som er i risikogrupper kan kontakte egen lege for å vurdere behov for tilrettelegging av barnehagetilbudet for å begrense smitterisiko i hjemmet, er det lett å la seg provosere ytterligere. Ikke fordi jeg er hjerteløs, fordi det er jeg ikke. Men fordi barnehagen forventes å ha en god dialog med hjemmet og sikre at hensynet til barnets beste blir ivaretatt. Ingen kan argumentere mot at hensynet til barnets beste blir ivaretatt, men veilederen hevder at mulige tiltak kan være å la barnet kun møte i utetiden, og at det kan opprettes små grupper rundt det ene barnet med 2–3 barn. Her skal også andre faktorer som er viktige for barns behov tas med i betraktning. Jeg lurer på hvordan en barnehage skal klare å legge til rette for dette, når det er anbefalt maks 7–8 barn pr. gruppe hos de eldste barna? Bemanningen er allerede er knapp, til tross for at den er i henhold til både pedagog- og bemanningsnorm. Hvordan skal det rent praktisk gjennomføres? Jeg kunne fortsatt å eksemplifisere, men jeg lar det ligge. I en lyseblå og rosa verden på statsrådsnivå kan dette muligens virke sannsynlig å få til, men i praksis så fremstår det som så provoserende at det frister å si opp jobben på dagen. Hvor i prosessen med å utarbeide nye retningslinjer har de som kjenner barnehagedagen innenfra vært når disse retningslinjene ble vedtatt?

Jeg trenger svar, og jeg trenger dem fort.

Kommentarer til denne saken