Gå til sidens hovedinnhold

«Hvor lenge håper og tror vi mennesker skal leve og trives her i Larvik?»

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

For seks årsiden ble jeg bedt om å stille på lista til Larvik MDG. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli politiker, men merkelig nok (?) kom vi inn med 2 representanter. Jeg oppfattet at vi var valgt inn for å ha fokus på klima, miljø og langsiktig bærekraftig økologisk/miljømessig, sosial og økonomisk utvikling. Ikke bare vedtak i form av «fromme ønsker», men at vi faktisk skulle gjennomføre tilstrekkelig kraftfulle tiltak. Det har jeg konsentrert meg om i de 6 årene som har gått.

Jeg har greid å pådra meg kritikk for at jeg er for aktiv med forslag og replikker. Det mener jeg er nødvendig for å «røske opp» i den vanetenkningen som hersker blant de fleste gamle partiene og politikerne.

I forbindelsemed behandling av kommunens Planstrategi foreslo jeg at den burde inneholde en Naturmangfoldsplan. Det var det ikke mange som stemte for. Derimot foreslo Høyre at vi skulle søke om statsstøtte til en slik plan. Det har vi fått, men vi må bidra med 1 million fra kommunebudsjettet (som er på 3–4 milliarder). Jeg foreslo dette, men fikk bare noen få stemmer for forslaget.

Da spør jeg meg:

Hvor lengehåper og tror vi mennesker skal leve og trives her i Larvik? Ut denne valgperioden? Til etter kommende kommunevalg? – eller til og med ut neste periode? Det lurer jeg rett som det er på når jeg sitter i politiske møter her i Larvik. Det må ha noe med den enkelte politikerens verdensbilde å gjøre?!

Stadig flere forstår alvoret i de verdensbildene FNs Klimapanel og Naturpanel tegner opp for oss. Menneskeskapte klimaendringer og tap av biologisk mangfold er de to største utfordringene vi står overfor, både lokalt og globalt. Den grunnleggende årsaken er økonomisk vekst og økende overforbruk.

Det paradoksale er jo at vi er helt avhengige av naturens og jordas ressurser som grunnlag både for menneskenes overlevelse og økonomiske virksomhet. Overbelaster vi jordas ressurser sager vi over greina vi sitter på, og fjerner grunnlaget både for en bærekraftig økonomi og for livsgrunnlag, verdige liv og trivsel for alle vi tror og håper skal komme etter oss.

For mange har visst fortsatt en nærmest religiøs tro på at verdens ressurser er tilnærmet uendelige, og at markedet og teknologiske fremskritt skal redde oss og våre etterkommere. Vanetenkning stenger visst for ny innsikt!

Klimapanelets og Naturpaneletskonklusjoner har grundig støtte i vitenskapen. Dette er ikke ny viten! I mer enn 50 år har vitenskapen stilt spørsmålet: Hvor ligger grensen for klodens/naturens bæreevne? For mer enn 40 år siden var konklusjonen: Grensen er allerede passert! Siden har vi i stigende grad overbelastet både de fornybare og de ikke fornybare ressursene på Jorden.

De store partiene er kanskje redde for at en naturmangfoldsplan vil belyse hva for eksempel de omdisponeringen som ligger inne i forslag til ny kommuneplanens arealdel vil gi av naturødeleggelse? Eller at mulighetene for økonomisk vekst og økende materielt overforbruk vil begrenses hvis vi skal ta hensyn til naturmangfoldet?

Er argumentene at vi ikke skal bruke av reservene i Disposisjonsfondet og at vi har for mange planer som vi allerede har? I så fall kan vi stryke noen mindre viktige og kortsiktige planer i kommunens Planstrategi og for eksempel droppe avtalen om støtte til LHK, som per år koster mer enn engangskostnaden for en Naturmangfoldsplan.

Eller er disse argumentene bare unnskyldninger for å slippe «ubehaget» ved å ha en Naturmangfoldsplan som viser hva vi har og hva vi mister ved å drive «business as usual»?

Jeg ønsker ikke å tillegge noen av politikerne slike hensikter, men kan ikke unngå at tanken streifer meg! Vi har mer enn nok av kortsiktige utfordringer i Larvik, men hvis vi skyver de langsiktige utfordringene foran oss, får vi enda større utfordringer i framtida. Da er det vel våre etterkommere som må løse dem. Det betyr at vi prioriterer eget materielt overforbruk høyere enn mulighetene for et verdig liv for våre etterkommer.

Har vi samvittighet til det?

Kommentarer til denne saken