I en verden hvor polariseringen øker, ønsker jeg meg et Larvik som er annerledes. Jeg ønsker meg et sted man kan puste og leve fritt. Jeg ønsker meg et Larvik som går foran. Et Larvik hvor åpenhet, toleranse og raushet er selvfølgelige verdier. Hvor vi dømmer hverandre mindre og respekterer hverandre mer. Hvor vi bygger broer fremfor murer, hvor vi viser barna våre at det rause og tolerante samfunnet finnes, og at det er opp til oss som bor her å sørge for det. For hvordan skal vi for eksempel bekjempe mobbing i larviksskolen, om foreldrene eller besteforeldrene er like ille?

Det høres kanskje ut som floskler, eller utopiske ideer de aller fleste kan samle seg rundt. Ingen ønsker vel mer konflikt, mobbing, mindre toleranse eller at folk ikke skal oppføre seg skikkelig? Utfordringen er bare den at det er et stykke fra ord til handling, i tillegg til at ingen av oss selvfølgelig er perfekte. Vi vet at mobbing i skolen er et problem, men hvordan står det til hos oss som ikke har sittet i et klasserom på noen år?

Når folk spør hvor jeg er fra, sier jeg Larvik. De gamle kommunene eksisterte ikke da jeg flyttet hit. For meg har Larvik alltid vært Larvik. Etter å ha bodd her nå i 15 år, har det væt interessant å følge endringene i kultur over tid. Jeg opplever at yngre generasjoner i Larvik i mindre grad ser grenser enn vi som tviholder på ungdommen, men likevel har fått noen grå hår, gjør. Det er for eksempel gøy å tøyse med de gamle kommunegrensene, dyrke forskjellene mellom Hedrum og Stavern, eller hevde at den ene delen av kommunen er bedre enn den andre. Litt lokalpatriotisme er bare sunt, det kan skape samhold og engasjement for lokalsamfunnet. Det samme gjelder «kampen» mellom byene i Vestfold (selv om alle vet at Larvik er bedre enn Sandefjord!) Men når det går over i reell konflikt og polarisering, eller det brukes mot folk hvor i kommunen de bor, er det verken gøy, fruktbart eller konstruktivt. Når vi diskuterer fordeling av midler på ulike felt på Stortinget, er det ingen som bryr seg om forskjellen på Tjølling og Brunlanes, de fleste har sannsynligvis nok med å kunne plassere Larvik på et norgeskart.

Jeg hadde egentlig aldri hørt begrepet «innflytter» før jeg kom til Larvik. Der jeg kom fra opprinnelig, Drammen, ble vi så glade når folk flytta til byen at vi aksepterte dem som drammensere det sekundet de ruslet over kommunegrensen. Det var lite fiendskap internt i byen, sannsynligvis fordi hele resten av landet latterliggjorde oss og veikrysset vi bodde i. Så kultursjokket var stort da jeg flyttet «ned i veien» som jeg opplevde at Larvik var, og jeg hele tiden fikk beskjed at «å ja, du er innflytter». Som om det på et eller annet vis kunne forklare hvorfor jeg sa eller gjorde det ene eller det andre. De første årene føltes det som om jeg like godt kunne flyttet hit fra Calcutta.

Jeg vil våge å påstå at Larvik er den delen av Vestfold hvor janteloven står sterkest. Du skal ikke tro du er noe, du skal helst ikke skille deg ut altfor mye. Du skal i alle fall ikke være sånn som de jålekoppene i Sandefjord, eller enda verre dem «innafor» i Oslo.

Problemet med den type holdninger er at det holder folk igjen fra å tørre å satse, tørre å tenke nytt og tørre å være litt annerledes. Og vi trenger mer annerledeshet i Larvik. Jeg tror mangfold gjør oss sterkere. For meg som konservativ kristen er det positivt å bli utfordret på mitt ganske konservative verdisett. Det betyr ikke at jeg endrer mitt syn på verden med det første, men det gjør at jeg kanskje lærer mer og forstår andre bedre.

Jeg blir stolt når jeg ser folk tør å utfordre normene i Larvik, det gir meg håp for fremtiden og håp for alle dem som vokser opp som kanskje ikke passer inn i en eller annen A4-mal. Så neste gang du ser noen som gjør noe du kanskje syns er litt annerledes og rart, eller en som tør å ta litt mer plass enn hva man helst skal gjøre i Larvik – pust med magen, og kommenter det positivt. Ikke sitt på en eller annen kafé og kos deg med misnøye, eller skriv sinte kommentarer med store bokstaver i kommentarfeltene til Østlands-Posten. Kanskje du til og med kan gå inn på op.no en gang nå og da med formål å kommentere noe positivt?

Ingen liker konflikt. Det enkleste er å trekke seg unna og heller bruke tiden på noe man har lyst til å bruke tiden sin på. Det er alltid lettere å overlate diskusjoner til andre. Du har sikkert lest mange diskusjoner på Facebook eller i kommentarfeltene til avisene du mener noe om. Men så avstår du fra å kommentere, fordi du «orker ikke». Tro meg, den følelsen forstår jeg og kjenner jeg. Men demokratiet er avhengig av at du orker. At du som har noe faglig å bidra med gidder å ta diskusjonen på ditt fagfelt, også på nett. At du som har noe hyggelig å si, faglig eller personlig, tar deg tid til det. At du som lenge har tenkt at du bør engasjere deg mer, faktisk tar steget og gjør det. Ikke overlat det til andre.

Til dere som allerede gjør det: Takk! Takk for at dere stiller opp i lokalmiljøet, for at dere heier på andre, er rause, tolerante og positive.

Neste år er det valg i Larvik. Jeg ønsker meg et raust valg. Et valg hvor positive løsninger for Larvik settes først. Hvor partiene stiller med lister bestående av både erfarne og ferske folk. Hvor kommentarfeltene er saklige, løsningsorienterte og konstruktive – selv om man er rykende uenig i sak.

Jeg forstår at det er optimistisk, jeg forstår at det krever mye mer enn et innlegg i avisen for å få det til, men jeg skal i alle fall forsøke å gjøre mitt for at livet til folk i Larvik skal være litt bedre i morgen, enn det var i går.