Ideologi eller kunnskap?

Av
DEL

MeningerHans Christian Zeiner-Thorbjørnsen hadde et leserinnlegg 18.mai som Lars Kolbeinstveit svarte på i ØP 19. mai. Det siste har tittelen «Falske motsetninger».

Jeg blir litt oppgitt over at «begge fronter» ser verden gjennom sine ideologiske briller, avhengig av hvor på den blå-røde aksen de befinner seg!

Vi har «i manns minne» hatt en blandingsøkonomi i Norge. Siden 1980-tallet har balansen forskjøvet seg betydelig i retning av mindre stat og mer marked. Mye som tidligere lå under statens ansvar er overlatt til markedet eller styres etter markedsøkonomiske prinsipper. Da blir kortsiktig økonomisk gevinst styrende for samfunnsområder som burde styres etter langsiktige bærekraftige prinsipper. Beredskap på forskjellige områder er en uønsket kostnad som reduserer den kortsiktige gevinsten, så lenge de hendelsene vi bør ha beredskap for ikke inntreffer. Likevel har jo de fleste av oss ganske dyre brannforsikringer, selv om det ikke er så ofte det brenner.

Erfaringene fra pandemien tyder på at vi i det minste må revidere våre beredskapsplaner med hensyn på hvilke hendelser vi bør ha beredskap for, og hva vi både må ha av beredskapslagre og hva vi må kunne produsere i Norge, under kriser og under «normale» tider. Mat, medisiner, smittevernutstyr, reservedeler til maskiner og utstyr osv., og også kompetanse til å bruke disse ressursene. Markedet vil vel neppe ta disse kostnadene, så det må nok staten ta seg av. Da kan det jo også være «penger å tjene» for markedet/privat sektor som leverer noe av dette. Dette bør nok også føre til at vi revurderer hva staten bør ta seg av generelt, og hva som kan overlates til markedet.

Under pandemien har de fleste av oss akseptert at staten både setter inn restriktive tiltak for å møte utfordringen og bruker ufattelig store pengesummer for å kompensere for økonomiske tap rundt omkring i samfunnet. Det blir argumentert med at det ville ha blitt dyrere å ikke gjøre begge deler. Når vi ser at mange blir smittet, syke og også dør, er jo utfordringen lett synlig «rett foran nesetippen» vår. Vi må bare akseptere at den økonomiske veksten målt i BNP reduseres og også kan bli negativ. Den privatdisponible inntekten for de fleste av oss vil gå ned, slik at vi vi ikke lenger kan kjøpe, bruke og kaste så mye som vi ellers ville ha gjort. Det har allerede gitt renere luft i byene, mindre klimagassutslipp og generelt mindre belastning på biologisk mangfold og naturressurser. Det er jo bra!

Det blir jo hevdet at vi har noen globale og lokale utfordringer mht. klima, naturmangfold osv., men disse utfordringene ligger visst litt lenger unna «nesetippen» til de fleste av oss? FN har et klimapanel og et naturpanel som på vitenskapelig grunnlag påpeker at disse utfordringene er vesentlig mer alvorlige enn en pandemi eller fler. De vil litt inn i fremtiden gjøre livet ganske ubehagelig og risikabelt for folk flest, hvis vi ikke straks setter inn tilstrekkelig kraftfulle tiltak. Det burde vi ha gjort for lenge siden, for kunnskapen om dette er minst 50 år gammel. Disse tiltakene vil koste penger, og også føre til lavere privatforbruk, bruk og kast. Som for pandemitiltakene er det også her beregnet at det bare blir dyrere å IKKE gjennomføre tiltakene straks – det blir dyrere jo lengre vi venter. Vi lengter vel alle til mer «normale» tider og tilstander, men er det tilbake til tilstanden før pandemien vi ønsker oss? - eller kanskje til noe litt annerledes og bedre? Mange ungdommer ønsker noe slikt, selv om de har innsett at de uansett må «rydde opp etter festen» vår generasjon har hatt. Kanskje det er på tide at vi «gamle gubber» (av begge kjønn) i styre og stell greier å rive oss løs fra gammel vanetenkning og stake ut en ny og bedre kurs, uavhengig av inngrodde ideologier?

Artikkeltags