Gå til sidens hovedinnhold

«Idyll»

Ti personer skriver for ØP på lørdager. I dag er det Madeleine Innholt Halle sin tur. Hun er opprinnelig fra Grimstad, men har bodd i Oslo i mange år før hun og familien flyttet til Larvik. Hun fullførte nylig en mastergrad i statistikk.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

La meg bare advare deg med en gang, før du fortsetter å lese: det kan hende denne teksten fremstår som surmaget. Det er den nok også. Jeg har heldigvis en unnskyldning, da jeg for tida er et hormonelt vrak som er sju måneder på vei med vårt fjerde barn, har ferie med de barna vi alt har satt til verden og starter hver dag på minussida energimessig.

I fjor laget jeg en spilleliste med noen av mine favoritter blant sommersanger. En ukes tid før ferien begynte i år satte jeg den på igjen – og erfarte plutselig at låtene som opprinnelig skulle fylle meg med harmoni, nostalgi og glede over årstiden, i stedet gjorde meg pottesur. Det var ingen av sangene jeg hørte på som fortalte meg noe som helst virkelighetsnært om sommeren som lå foran meg.

«Det var solnedgang / det var latter, det var sang» startet Postgirobygget i klassikeren sin Idyll. Jeg har ikke sett en eneste solnedgang denne sommeren. Når sola går ned ligger jeg stort sett i halvkoma foran TV-en og sliter med å dra meg selv til sengs.

Så jeg satte på neste sang.

Her fremsto Evert Taube som virkelighetsfjern og ansvarsløs med Änglamark, der han ikke tok høyde for smårollinger som stikker av ved et øyeblikks uoppmerksomhet: «Låt barnen dansa som änglar kring lönn och alm / leka tittut mellan blommande grenar.”.

Det er ingen sommersanger som skildrer utslitte foreldre som har brent lyset i begge ender eller unger som ikke spiser den overprisede tallerkenen med pølse og pommes frites som de nettopp insisterte på at de ville ha. Ingen sanger om å skifte bleier på barn som har is som primær næringskilde (den sangen vet jeg egentlig ikke om jeg ønsker meg). Ingen sanger om foreldrenes utrettelige forsøk på å tilrettelegge slik at sommeren vil leve opp til samtlige forventninger i storfamilien. Kanskje det ikke er noen slike sommersanger fordi de ikke akkurat representerer den idyllen vi drømmer om resten av året.

Misforstå meg rett, det er ikke sånn at man som småbarnsforelder ikke håper på den idyllen som igjen og igjen beskrives. Vi lengter etter den og ser den sporadisk gjennom et slør av trøtthet eller i korte glimt som vi får dokumentert og lagt ut på Instagram.

Selveste Kaptein Sabeltann gnir det virkelig inn hos de stakkars småbarnsforeldrene med en liten Pinky eller Sunniva i baksetet. De samme foreldrene som nettopp har svidd av alle feriepengene i Abra Havn, som må høre på kongen på havet som synger: «Livet er herlig, når du er fri og frank / når kista er full, er det deilig å drive dank». Lett for ham å si.

Jeg er jo ikke uenig med Ulf Lundell som trives best i fred og frihet, det bare fremstår som en fjern utopi. Det virker som om sommeren, eller i hvert fall sommersangene, er forbeholdt alle andre livsfaser enn tida når man har små barn.

Nei, kanskje jeg skal gjøre som Odd Børretzen og knuge meg til at noen ganger – noen ganger er det ålreit. For det er det jo! Kanskje ikke «in the morning», når ungene våkner med sola, men noen ganger i løpet av hver dag.

Larviks egen Louis Jacoby skummer fløten der han sitter og spiser kirsebær med de små – han overser glatt hvem som vasker kirsebærflekkene av de hvite trøyene etterpå. Eller hvem som har kjørt bil med grinete unger i x antall timer for å ha dette samværet med besteforeldrene. Eller hvem som kunne gitt sin venstre arm for å spise de samme kirsebærene – sammen med de store, flambert ved bordet, etter en Bordeaux ...

Samtidig treffer han spikeren på hodet slik det føles her jeg sitter og skriver dette midtveis i ferien, nettopp at «en sommer er aldri over / så lenge du lever i den». Til tross for at det kanskje ikke var min tolkning som var hans mening med den teksten. Jeg vet i hvert fall at jeg ikke kommer til å leve et minutt lenger i denne sommeren enn jeg må, her jeg går og lengter etter den dagen barnehagen åpner igjen og hverdagen begynner.

Heldigvis kan jeg snart kontre Jacoby med Kirsti Sparboe og hennes «En sommer er over». Og satse på at minnene som består fra denne sommeren, er de øyeblikkene hvor det har vært ålreit, og kanskje mer enn ålreit, som heldigvis også har forekommet.

Kommentarer til denne saken