Gå til sidens hovedinnhold

Ingeborg Akeleye (1741 – 1800). Adelskvinne, skilt og samboende: «Jeg vil heller ende mitt bedrøvelige liv enn å leve under min fars grusomme hender!»

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim Eriksen ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

Året var 1766 og Ingeborg Akeleye levde som separert kvinne uten kontroll over eget liv, økonomi og hvor hun ville bo. Faren hadde gradvis sørget for å undergrave alle hennes forsøk på selvstendighet.

Ingeborg var 15 år gammel da hun forlot hjembyen København. Kommandørkaptein Jens Werner Akeleye, var tilbudt stilling som overlos i Norge og flyttet til Tønsberg med hustru og datter. Noen år senere var ryktet om Ingeborgs skjønnhet og gifteklare alder nådd den unge adelsmannen Herman Løvenskiold. Han befant seg i Paris, og fridde per brev. Saken ble håndtert av kaptein Akeleye, som etter å ha undersøkt frierens økonomi og livssituasjon, ga klarsignal. Løvenskiold var arving til Fossum i Telemark, og ble regnet som et godt parti. Det unge paret hadde knapt møtt hverandre da de ble viet i København våren 1763. Så snart de var gift, forsøkte Ingeborgs far å sikre seg kontroll over svigersønnens økonomi. Familien Løvenskiold fikk satt en stopper for det skitne trikset, men Akeleye satte i gang med bakvaskelser og intrigemakeri som drev ekteparet stadig lengre fra hverandre.

Separasjon og skilsmisse var sjeldent på 1700-tallet, men ikke umulig, og foregikk normalt ved rettergang og dom. Det fantes også en alternativ måte i form av et bønnebrev til kongen. Dette ble til slutt løsningen for Ingeborg og Herman. I separasjonskontrakten heter det at de fra første stund hadde håpet på hjelp fra det høyeste for at hjertene deres skulle bøye seg og kjærligheten bli fullkommen, men at dette ikke hadde skjedd, og at de nå ville leve separat. De fikk godkjent separasjonen i mars 1766, og gikk dermed inn i en uavklart situasjon der ingen av dem var fri til å gifte seg igjen, og hvor begge var satt under økonomisk formynderskap.

Ingeborg klarte å få faren med på at hun kunne bo i eget hus i Tønsberg og leve på renter, men han brøt snart det løftet. Ovenfor myndighetene hevdet han at datteren var umulig å ha med å gjøre og ikke i stand til å ta fornuftige avgjørelser. Han han fikk utstedt kongelig ordre på at hun skulle flytte til København, der han selv hadde bosatt seg etter årene i Norge. For at det ikke skulle se ut som han hadde til hensikt å få kontroll over midlene hennes selv, foreslo han en slektning som formynder. På utspekulert vis forsøkte han å lure til seg en del av Løvenskiolds formue, slik han hadde planlagt fra starten.

Ingeborg var dypt fortvilet, og dette kom sorenskriver Friis på Falkensten for øre. Som familievenn var han smertelig klar over den vanskelige situasjonen, og hjalp henne å flykte. Deretter fikk han satt i gang en ny undersøkelse av hele saken, men før den var ferdig behandlet skjedde det noe som var både overraskende og uvanlig. Et brev signert kongen meddelte at Ingeborg Akeleye etter søknad var fritatt fra farens formynderskap. Hun var fri fra all tiltale, kunne bo hvor hun ville og selv velge formynder.

Fra flere hold er det hevdet at den som påvirket kongens avgjørelse var Larviks greve Christian Conrad Danneskjold-Laurvig. Greven hadde ofte møtt fru Ingeborg i sosiale sammenhenger da hun fortsatt var gift, og ting tyder på at de hadde mer enn et godt øye til hverandre. Det som er sikkert, er at de to innledet et forhold etter at Ingeborg var lovformelig skilt. Da greven vendte tilbake til Larvik i 1770, ble de samboere på gården Roligheten i Hedrum. Det har alltid vært hevdet at greven ikke ønsket å gifte seg med Ingeborg Akeleye, men dette er feil. Søknader ble sendt, men avslått. Den siste søknaden rakk ikke å bli ferdig behandlet, men innvendingene fra professorene ved det teologiske fakultet oser av skepsis, spesielt mot Ingeborg Akeleye og forholdene rundt separasjonen fra Løvenskiold.

Christian Conrad Danneskjold-Laurvig døde den 9. april 1783 hjemme på Roligheten. Ingeborg Akeleye giftet seg på nytt like etter og fortsatte sitt urolige liv. Hun hadde nok lite til felles med vanlige kvinners hverdag, men historien hennes kaster likevel lys over kvinners og døtres mangel på rettigheter i Danmark-Norge på 1700-tallet.

Skrevet av Aina Aske, konservator NMF, Vestfoldmuseene.

Kilder: Poulsen, Ellen (1991): Jens Juel Katalog s. 48. Hanne Marie Johansen (1998): Separasjon og skilsmisse i Norge 1536-1909, A. Fjelstrup: Ingeborg Akeleye, i Personalhistorisk tidsskrift rk. 6, bd. 2 (1911), Øyvind Næss (1976): I grevens tid, Norsk biografisk leksikon på snl.no, Erik Berentsens slektssider. Herman Leopoldus Løvenskiold (1739 – 1799) og Gunnar Molden: Historiesaker & ting. 28. februar 2017.

Tegning etter maleri av Jens Juel, 1770.

Kommentarer til denne saken