Gå til sidens hovedinnhold

Ingrid Nyland Løvald: – Når jeg tenker tilbake på meg selv som 12-åring blir jeg egentlig bare lei meg for at jeg hadde det så vondt

«Vi i Larvik 350» er et prosjekt av journalist Kristian Bålsrød, historiker Ane Ringheim ved Larvik Museum og illustratør Christina Disington, med støtte fra Larvik kommune. Hver uke i løpet av 2021 vil du i ØP bli kjent med ett av totalt 350 portretter som vil utgjøre samlingen Vi i Larvik 350. Se mer på vi350.no, og på jubileets Facebook-side.

– Jeg synes det har vært vanskelig å føle at mobbing er et ord jeg «har lov» til å bruke. Det har på en måte alltid føltes som at det måtte vært verre for at jeg skulle kunne kalle det for det. Jeg har følt mye på at det kanskje bare var jeg som var for svak til å takle det, og at andre hadde greid det helt fint om de var i min situasjon, men det har jo egentlig veldig lite å si. For det var jeg som var i den situasjonen, og det er jeg som følte på konsekvensene selv om de kanskje hadde vært helt annerledes hvis det hadde skjedd med noen andre. Det gjorde skolen til et sted jeg ikke ville være, og resulterte i enorm usikkerhet, depresjon og angst.

– Jeg følte lenge at jeg var mindre verdt enn andre, og at det måtte være noe galt med meg, som gjorde at ingen likte meg. Det var jo ikke sant at ingen gjorde det, for jeg hadde skikkelig gode venner, men jeg var så usikker på meg selv at jeg ikke helt klarte å tro på det, selv om jeg visste at de var sant. Den aller største konsekvensen for meg ble at jeg slutta å komme på skolen. Jeg klarte rett og slett ikke å være der. Mellom 7. og 10. klasse var det sjeldnere at jeg var på skolen enn at jeg ikke var det.

– Etter ungdomsskolen var jeg hjemme et år, jeg klarte ikke å se for meg å begynne på skolen igjen når jeg ikke måtte i det hele tatt. Jeg tok en privatisteksamen gjennom oppfølgingstjenesten for å ha noe å gjøre, og året etter begynte jeg på videregående. Det gikk egentlig veldig bra, fram til korona kom, hverdagen ble utrolig ustabil og jeg mista all motivasjon når det kom til skole, noe som gjorde at jeg ikke har klart å fullføre videregående enda.

– Når jeg tenker tilbake på meg selv som 12-åring blir jeg egentlig bare lei meg for at jeg hadde det så vondt, jeg var tross alt bare 12 år. Men i stedet for å føle at det er jeg som ikke er bra nok, har jeg begynt å tenke mer på hvordan verden ikke er bra nok og hva som kan gjøres med det. Det er nok en av mange grunner at jeg begynte å engasjere meg politisk. Jeg ønsker meg et mer åpent og inkluderende samfunn, og i stedet for å sitte på sidelinja og håpe på at ting blir bedre av seg selv vil jeg gjerne være med å dra ting i riktig retning.

– Det er mye som må og kan gjøres når det kommer til mobbing, og det absolutt viktigste er det forebyggende arbeidet. Det må tas tak før det oppstår, og i hvert fall før det går for langt. Vi må ha nok lærere, og at de har tid til å følge opp alle elevene på en god måte. Voksne må være bedre forbilder for barna sine, for de skjønner mer enn man skulle tro, og lærer mye om hvordan de skal oppføre seg fra de voksne de har rundt seg. Jeg skulle ønske folk var litt snillere med hverandre, og det er mye av ordvekslingen mellom voksne, spesielt på internett som går langt over streken.

Kommentarer til denne saken