Gå til sidens hovedinnhold

Initiativ til solkraft

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Hvert år produserer vannkraftverket Årlifoss i Notodden like mye kraft som all solkraft i hele Norge.

Fra 2015 til 2020 økte riktignok produksjonen av solkraft i Norge 10 og en halv gang. Fra 13 gwh til 136 gwh.

Veksten er bratt. Men volumet er likevel ikke av størrelser vi er vant med fra vannkraft.

Opprettholder vi tempoet fra de siste fem årene, kan vi nå 1400 gwh fra solkraft i 2025. 1400 gwh vil tilsvare produksjonen ved anleggene Svelgfoss og Hjartdøla til sammen. Eller litt mer enn halvparten av årlig produksjon ved Tokkekraftverket. Som er det nyeste av disse tre anleggene, selv om det sto klart i 1961 og er 60 år gammelt i år.

Når vi er vant med så stor produksjon fra gammelt av, er det lett å bli utålmodig i møte med ny teknologi som gir mer spredtkraft produksjon. Kanskje derfor har offentlig innsats innen vindkraft og solkraft i Norge vært laber til nå. Framtidas fornybare energiproduksjon vil være mer desentralisert enn stor vannkraft og olje. Men den blir likevel lønnsom, og ikke minst blir den nødvendig. I framtida behøver vi flere, nye kraftkommuner. Når Europa bygger ut grønn energi, og vi ikke gjør det i Norge, da mister norsk industri et nødvendig fortrinn. Og da mister Norge viktige inntekter.

NVE forventer at solkraft kan utgjøre 7 twh innen 2040. Men dette er ikke en vekst som kommer av seg selv, bare fordi det er estimert å skje. Den må sørges for gjennom initiativ.

Med stor vannkraft i drift gjennom flere tiår, og masse oljepenger i økonomien, har ikke det offentlige Norge tatt systematiske initiativ i møte med ny, fornybar energiteknologi.

De siste fem årene er det privateid vindkraft som har gitt mest ny kraftproduksjon i Norge. Vindkraft er konfliktfylt. Både på grunn av naturinngrep, men også på grunn av manglende skatteordninger som sikrer lokalsamfunn en anstendig andel av verdiene som skapes på deres grunn. Dette bryter med norske tradisjoner for fordeling av verdiene fra olje og vann. Det gjør også eierskapsmodellen i vindkraft, der minst 60 prosent av alle anlegg eies og driftes av privat og utenlandsk kapital. Alt dette bidrar til konflikt. Men for hundre år siden var også ¾ av alle vassdragsressurser i Norge på utenlandske hender. Fossespekulasjon skapte enorme konflikter. Vi sluttet heldigvis ikke med fornybar vannkraftproduksjon av den grunn. Vi løste konfliktene ved hjelp av lovverk og offentlig innsats.

Vi kan være i forkant av morgendagens konflikter, om vi tar initiativ i dag.

Statkraft kjøpte i fjor selskapet Solarcentury, og tok da eierskap i 42 solkraftparker i utlandet. I Gjøvik vil selskapet Energeia bygge landets første storskala solkraftanlegg på 1200 mål. Arealet er ikke bare uproblematisk å ta i bruk. Og utsiktene for kompensasjon til kommunen er usikre.

Dette viser utfordringer, men også et nytt investeringsklima for solkraft. Spørsmålet som reiser seg når solkraft blir lønnsomt å bygge ut, er om vi denne gangen kan være i forkant av konfliktene, og bidra til at fornybar energi igjen blir en positiv sak, med forankring og inntekter til befolkningen i flere nye kommuner.

I så fall må noen ta initiativ. Fylkestinget satte nylig av fem millioner kroner til å fremme solkraft. Jeg håper dette kan brukes til å se utover eksisterende støtteordninger, og håper flere kommuner vil samarbeide med fylkeskommunen om å utvikle solkraft. Om det er ønske, og om det er initiativ.

Kommentarer til denne saken