I løpet av noen tiår har Norge gått fra å være et av verdens mest homogene land til å bli et av landene i Europa med størst innvandrerbefolkning. Multikulturell utvikling berømmes og finansieres som driver for fremtidens Det nye Norge. Politiske eliter, organisasjoner i arbeidslivet, kirkelige organisasjoner og sentrale medier deltar tilsynelatende uten betenkeligheter. Islam har siden 1960-tallet utviklet seg til landets nest største religion. Den kunne neppe ha vokst så fort uten lovpålagt økonomisk støtte i tillegg til den politiske, hevder Terje Tvedt, «Det internasjonale gjennombruddet».

Islam er en forkynnende religion som konkurrerer med kristendommen. Koranen har gjennom hele Islams historie vært det grunnlaget troen bygger på, det båndet som forener alle troende muslimer og den lov som bestemmer hele deres livsførsel, summerte religionsforsker Niels H. Gadegård i «De fremmede religioner», 1964. Islam vet at den inntar en strategisk posisjon mellom Europa og Afrika. Islam vet at den er sterk nok – fordi den var sterk nok – til å splitte det veldige indiske riket i to, fremholder Gadegård. Islam vet at den betyr noe i verdenspolitikken. Og i overskuelig fremtid vil det bli avgjort om Afrika blir kristen eller islamsk, skriver han.

Pekepinn om det kom i 1989. Da ble «Islam i Afrika» - konferansen avholdt i Abudja i Nigeria. Arrangert av Organiasation Islamic Cooperation (OIS). Der ble Abudjaerklæringen vedtatt. Abudjaerklæringen er for Afrikas del en egen erklæring som omhandler Islams dominans. Erklæringens mål er å islamisere hele Afrika slik at Afrika blir Islams første kontinent. Det skal skje gjennom mange islamske bevegelser og ulike metoder.

Omtrent samtidig med Gadegård utkom «Milepæler». Boka meisler ut ideologien til det Det muslimske brorskapet (ansett som organisator for islamistisk terror i internasjonale sammenhenger). Formulert slik av en av brorskapets fremste ideologer Sayyid Qutb; Verden trenger et nytt lederskap for å frigjøre seg fra hedenskapen. For å etablere dette samfunnet må en fortropp av rettroende muslimer engasjere seg i hellig krig (jihad). Jihad skal være en åndelig kamp, men også en væpnet kamp. Først når det islamske samfunnet er etablert, er mennesket virkelig fritt, er Broskapets budskap.

Boka «TERRORENS RIKE, Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam» kom ut i 2017, Gyldendal 2018, skrevet av Carl Schiøtz Wibye. Hans innsikter stammer fra mangeårig virksomhet som ambassadør og diplomat i Saudi-Arabia (SA) og på Balkan. Syntesen i boka er illevarslende; Schiøtz Wibye påviser hvordan SA har brukt milliarder oljekroner på å eksportere islam, blant annet til Europa, siden 1970-tallet. Pengene har finansiert bygging av moskeer og utdannet spesielt egnede imamer til å formidle islam. I Norge også med berøringspunkt Larvik.

Kristendommen forfaller i takt med våre gudshus. Når religionen i et land vakler, så vakler ikke bare den, fremholdt filosofen Friedrich von Schiller (1759-1805). Siden medio 1800-tallet har vår religion vært kritisert på mange vis; Alt det du ikke ser eller kan røre ved er humbug. Karikerte prester. Hånet og ledd av. Ondskapsfullt. Ærlig og oppriktig. Ingen har sluppet unna. Heller ikke Gud og Jesus. Disiplene. Helt opp til vår tid har religionsutøvelse i Norge vært utsatt for systematisk undergraving. Særlig fra politisk venstreside parallelt med fremveksten av islam delvis finansiert av oljemillioner fra sterkt antidemokratiske sjeikdømmer i Midt-Østen (Dagbladet).

Seriøse analyser av islam og islamismen glimrer i stor grad med sitt fravær i media, mens gudsforlatte ideologier i årevis har forkynt hvor skadelig kristendommen har vært og er for vår mentale helse. Men ingen som har vært mål for kritikk mot kristendommen går i tog, brenner flagg, skyter, kjører inn i folkemengder, stikker og halshogger religionens kritikere. Terror av denne type har skjedd på europeisk jord i kjølvannet av innvandring under kampropet «Gud er stor». Samtidig har ytringsfriheten kommet under stadig sterkere press fra islamistiske miljøer og deres tilhengere. Der «forveksles», det vil si blandes rase med religion, med systematisk omhu. Omhyggelig polert og definert til begrepet rasist til glede for ideologier som lever i skyggene av folkerett og menneskerett.

Carl Schiøtz Wibye, Terje Tvedt, Sayyid Qutb og omfattende forskning og advarsler knyttet opp mot islamismen, islams brutale politiske knyttneve, syns fraværende når migrasjon diskuteres på forskjellige samfunnsarenaer. Heller mer og mindre tiet ihjel. Det gjelder også et annet viktig bidrag til å forstå virkninger av politisk villet kulturfornyelse. Professor og historiker Øystein Sørensen, UiO, «Drømmen om det fullkomne samfunn, Fire totalitære ideologier – en totalitær mentalitet?», Aschehoug 201, analyserer likheter og forskjeller mellom kommunisme, fascisme, nazisme - og islamisme. Hvilke mål de stiller opp og virkemidler som brukes for å nå målene.

Totalitære ideologier vil ha absolutt herredømme. Det klasseløse samfunn for kommunismen. For islamismen er det Kalifatet (Qutb). Men Islamismen har ikke ordinære militære styrker som kan vinne over Vesten. Derfor sprer man frykt med alle midler. Trusler, kniver, bomber og andre drepende metoder sitter løst i slirene. Parallelt med denne «frykten er vårt våpen» skaffer islamismen seg i økende grad - og med tilgjengelige demokratiske metoder - livsrom på alle samfunnsområder. Selv norsk geistlighet har i lang tid bidratt til å utbre islam i Norge (Tvedt) på forskjellig vis.

Fremveksten av mellomkrigstidens totalitære ideer syntes etter 1945 og 1990 å være vingeklippet? Pustet Europa for tidlig ut slik erfaringer og forskning gir signaler om?