Gå til sidens hovedinnhold

Ja til deling av Vestfold og Telemark fylkeskommune

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Ja til deling av Vestfold og Telemark fylkeskommune

I forrige uke sto Birgitte Gulla Løken og Elin Nyland fram i ØP og kommenterte debattklimaet i kommunen. I den forbindelse kom det fram at det stort sett var de samme stemmene som gikk igjen. Kanskje er ikke disse stemmene alltid like representative – i alle fall er det viktig i er lokaldemokrati at flere våger å si det de mener. De neste ukene kommer vår framtidige fylkestilhørighet til å avgjøres, og den saken engasjerer meg såpass mye som mangeårig fylkeskommunalt tilsatt at jeg også vil la min stemme høres.

Allerede ved valget i høst forsøkte jeg å finne fram til partier som ville love å gå for oppsplitting av fylkeskommunen – uten hell. Etter regjeringsskiftet avgjorde fylkestinget at det ikke skulle bli folkeavstemming da tida var for kort. I stedet skulle kommunene involveres, og det ble bestilt en utgreiing fra fylkesdirektøren som han redegjør for i ØP 8.1.22.

Fylkeskommunen er for mange en uklar størrelse og det er stort sett bare de som er direkte involvert som vet noe om fylkeskommunens interne liv. Fylkeskommunen har en stor stab, men det er de valgte fylkespolitikerne som er de reelle makthaverne. Det provoserende i denne saken, er hvordan den administrative fylkesledelsen blir aktive aktører i den politiske debatten. Saksbehandleren for en eventuell deling sto fram i distriktsnyhetene og problematiserte tilgang på personell dersom fylket deles i to. Det er to år siden vi ble slått sammen, de ansatte hadde et 5årig stillingsvern så vi har på mange områder fått en mastodont av et storfylke. Det resulterer i større grad av sentralisering, nye regimer, retningslinjer og pålegg, i tillegg til utstrakte kontrollfunksjoner.

I samme distriktssending mente fylkesordføreren, og det har han full rett til, at undervisningen går sin gang på de videregående skolene. Heldigvis kan ikke det gode arbeidet som gjøres i de tusen klasserom ødelegges over natta, men det er ikke mer enn et drøyt år siden grasrota på skolene måtte kjempe for skoleplasser til de estetiske fagene i Vestfold etter at fylkesadministrasjonen hadde foreslått kraftige reduksjoner. I diskusjoner som angår de ulike virksomhetene hadde vi som da var ledere og mellomledere munnkurv og kunne ikke delta i debatten. Slik er det tydeligvis ikke i denne saken.

Jeg var tilsatt i Vestfold fylkeskommune i 25 år, og ble kjent med en fylkeskommune der samarbeid, gjensidighet og respekt førte til tillit og tilhørighet. Slik er det ikke i den nye. Godt hjulpet av pandemien lager den nye fylkeskommunen ekstra strenge regler, gjerne med utgangspunkt i arbeidssituasjonen for de som jobber på fylkeshusene. Som argument brukes gjerne et likhetsprinsipp, selv om øvrige rammer er himmelropende forskjellige, jf forskjell på hjemmekontor og klasseundervisning under pandemien. Det kan spørres om innspill, men de blir i mindre grad enn tidligere tatt til følge. Det vedtatte slagordet «Vi VT» oppleves oftere som «Vi VT best».

Det er grunnleggende kulturforskjeller og interessemotsetninger mellom de gamle fylkene som går lenger enn hardingfele og skjærgårdsviser, og det er dette påtvungne ekteskapet rådmannen forsvarer i sin betenkning, og som han kaller «godt nok» for innbyggerne. Nei, dette er ikke godt nok, verken for Vestfolds innbyggere eller for mange av mine tidligere kolleger i de mange virksomhetene i Vestfold og Telemark fylkeskommune. Sandefjords ordfører er allerede klar i sitt standpunkt for deling av fylket, og det er nå vi har en historisk sjanse til å gjøre dette grepet, med delvis statlig finansiering. Nå blir det spennende om flere av Vestfolds politikere er klarsynte nok til å se forbi rådmannens usikre vekting og regnestykke til stemme for Vestfolds langsiktige interesser som et eget fylke.

Kommentarer til denne saken

Kommentarfeltet er stengt. Det åpner igjen klokken 07:00.