Gå til sidens hovedinnhold

Jan Thomas Høeg – et livsløp er forbi

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jan Thomas Høeg er død nær 98 år gammel. Med han har et mangefasettert og særpreget menneske gått bort. De fleste som kjente Jan Høeg, hadde gjerne gjort seg opp en mening om mannen, motstandsmannen, frilufts- og idrettsmannen, barne- og ungdomsarbeideren, og senere mannen med den sterke røsten som var en uforsonlig meningsbærer for Folkebevegelsen Mot Innvandring. Svært få forholdt seg likegyldig til Jan Høeg.

Farsslekten til Jan kom fra Nevlunghavn hvor mannfolkene hadde livnært seg som loser i flere generasjoner. Farfaren var seilskuteskipper. Da Abraham Johan Christensen, hans far, forlovet seg med frk. Ellen Høeg, skulle rektor ved Larvik høyere skole ha uttrykt glede ved at to av skolens beste elever hadde funnet hverandre. Ellen Høeg tilhørte som vi vet, megler- og befrakterslekten som drev firmaet Høeg & Co i det store patrisierhuset på Storgaten rett opp for bryggene og båtanløpene i Larvik.

15. august 1939 la 16 år gamle Jan Høeg sammen med sin fetter Per Høeg på svøm fra Svenner fyr mot Larvik, en strekning på 11 kilometer. Fem timer og 20 minutter senere krabbet de to opp over bryggekanten i Larvik. Da hadde de to ungguttene allerede tidligere på året målt krefter ved å svømme Malmøya rundt med base på familiens sommersted ved Seilerhytta.

Under andre verdenskrig var Jan motstandsmann og deltok i diverse illegalt arbeid. Som 18-åring var han bl.a. med å produsere Vestfold første illegale avis. Senere ble han takket være sine gode tyskkunnskaper med i en gruppe som avlyttet Gestapo. Fra ettersommeren 1944 fungerte Jan som cellesjef for Milorg i Lågendalens skoger. Hans traumatiske opplevelser under krigen skapte etterhvert helseproblemer, og han fikk derfor innvilget krigspensjon.

Av opplevelsene fra krigsårene kom han stadig tilbake til den gangen da han og Odd Svendsen i 1943 hjalp en norsk student som hadde rømt fra interneringsleiren i Stavern. Sammen med Jan som kjentmann syklet studenten opp Vestmarkaveien til Nedre Ono og satte over til Onoøya hvor han gikk i dekning på Speiderhytta. Samme kveld padlet Jan i kano oppover Farris for å bringe mat og klær til rømlingen. Det var henimot jul, nærmere bestemt 4. desember, 5 kuldegrader, snødekt mark og relativt mørkt. Ut for Gopledalbukta kantrer kanoen i stampesjøen forårsaket av sterke vindkast. Jan havner i vannet under den veltede farkosten, men klarer å komme til overflaten og svømme til land. Av frykt for at kanoen skal bli liggende og flyte, kler han av seg yttertøyet og støvler, og svømmer de 100 meterne ut til kanoen og får omsider dratt den i land. Deretter løper han klissvåt i vintermørket, i kulde og sno, via Brattlibakken, Lovisenlund og Bøkeskogen hjem til Storgaten.

Neste kveld drar Odd Svendsen og en hjelpemann i motorbåt opp til Ono hvor Jan allerede har ankommet på sykkel. Derfra bringer de studenten ned til Farriseidet og videre til Odd Svendsens hjem ved Bergeskogen. Deretter sykler de to sammen med studenten via Sandefjord og Stokke og får satt han på toget i Tønsberg til Oslo. Senere kommer studenten seg til Sverige.

10. oktober 1944 ble Jan Høeg kjørt til et sted innerst i Mefjorden ved Sandefjord, gikk så om bord i en båt og brakt over til Sverige og videre til Øreryd i Småland som var hovedleiren og transittsenteret for norske flyktninger. I Sverige fikk han ytterligere opplæring og deretter beskjed om å ta seg over til Norge. Oppdraget var å rydde opp i en del lokale forhold rundt Lillestrøm like før krigens slutt.

Forsvaret var alltid Jan Høegs store interesse, ja, så å si lidenskap. Han hadde nær 50 års tjeneste i Heimevernet som øvelsesleder og instruktør, bl.a. som skiinstruktør for utenlandske Natosoldater. I Heimevernet hadde han løytnants grad. I en periode var han formann i Larvik Forsvarsforening og i Norske Reserveoffiserers Forening, avdeling Vestfold. I 2015 ble han tildelt regjeringens minnemedalje for tapper krigsinnsats. En tid tilbake ble han æresmedlem i Norske Reserveoffiserers Forening.

Jan skulle egentlig tre inn i familiefirmaet Høeg & Co. Etter gymnaset gikk han på Treiders Handelsskole i Oslo. Han begynner på et kurs i taleteknikk og kunne med en viss stolthet referere til kurslederen som hadde fastslått: «Herr Høeg, vi har egentlig ingenting å lære Dem om talekunst!». Selv hadde Jan som forbilde bergenseren, stortingsmannen og sjefredaktøren i Morgenbladet, Carl Joachim Hambro. Jan opptrådte alltid med en malmfull og klar røst uten manusskrift.

Opplevelsene under krigen hadde satt sine spor, og med hensyn til familiefirmaet fant Jan seg aldri til rette bak et skrivebord. I flere år drev han derfor egen virksomhet og tok oppdrag av forskjellig art, spesielt riving av hus. Han drev også som dykker bl.a. på Slagentangen da Essoraffineriet ble bygd. Også Felleskjøpet i Larvik henvendte seg til Jan når det var driftsproblemer og eventuelt nødvendig å ta seg ned i de store siloene på Kanalkaia.

Jan ble viden kjent i 1950-årene da han alene, bare med assistanse av en mann ved pumpene, klarte å heve lokomotivet som hadde sporet av ved Kjose og forsvunnet ut i Farris like før krigen. – En forklaring på ulykka var at fyllmassene ga etter i forbindelsen med omlegging av skinnegangen fra smalsporet til bredsporet bredde. – Jan fikk brakt lokomotivet til Eidet med slepebåt og dratt det opp på Bondestranda ved hjelp av mobilt utstyr fra Forsvaret. Så delte han opp hele lokomotivet med skjærebrenner for salg som skrotjern.

Jan var i alle år opptatt å tilrettelegge for friluftsliv og idrettsaktiviteter for barn og ungdom. Han var i det hele tatt svært innovativ og oppfinnsom på dette området. Han så alltid etter muligheter og løsninger, men var ikke alltid like opptatt av og god til å bruke de mest hensiktsmessige kanaler og samarbeidspartnere. Men dersom henvendelsene til kommunen ikke førte fram om økonomisk hjelp og støtte, tok han gjerne «skjeen i egen hånd» og fant løsninger på sin måte, av og til ved hjelp av private sponsorer. Han ivret for Tagtvedtbakken som skiarena, og han lærte svært mange barn i Lavik å svømme. Han arrangerte også kano- og kajakkturer. Barn i flere generasjoner husker ham i takknemlighet for dette. Han var i det hele tatt svært samfunnsinteressert. Og da Strømmen Sjøbad ble nedlagt og fylt opp til parkeringsplass, ble han personlig svært lei og protestert høylytt og med flere innlegg i lokalavisene.

Jan var uvanlig sprek og atletisk. Som ung opptrådte han sammen med Petter Nissen og Ragnar Thoresen i en turntrio. Da lagde de «pyramider» og viste forskjellige andre former for turning inspirert av sirkusakrobatikk. I 1952 ble han norgesmester i tårnstup. I 2018, som 95-åring, satte han europarekord på 50 meter brystsvømming i klassen 95 til 100 år. I mange år var han medlem i Nanset IFs skigruppe og deltok i en rekke turrenn i Europa, bl.a. i Italia, Østerrike og Spania, i USA og Russland. De siste årene ble han gjerne ropt opp over høyttaleren på startstreken som rennets eldste deltaker. På disse turene var Jan også en avholdt underholder blant kameratene og lokalbefolkningen, og fremførte både sanger og dikt, også egne dikt. Han resiterte mer enn gjerne hele prestens tale i Peer Gynt eller Fanitullen. Jan hadde kort og godt en glimrende hukommelse helt til det siste.

Jans far, Abraham Johan, ble i sin tid uteksaminert ved Krigsskolen med premierløytnants grad i 1915. Han ble senere opptatt ved det franske militærakademiet St. Sûr, Ecole Militair, men fikk ikke fullført på grunn av første verdenskrigs avslutning 11. nov. 1918. Abraham Johan og Ellen gifter seg i 1919 og får i rask rekkefølge barna Knut, Liv og Jan Thomas. Abraham Johan tjenestegjør i Det norske Forsvaret, men da han motsetter seg at militæret settes inn mot arbeiderne i en streikesituasjon, mister han muligheten for en militær karriere. I nov. 1939 slutter han seg likevel til Svenska Frivilligkåren, og reiser til Finland for å forsvare landet i Vinterkrigen.

Noe før 9. april 1940 får mor til Jan et sorgens budskap: «Det er med sorg jag måsta meddela at er mann stupade i øppent lende under et patruljupdrag, av et omedelbart treffande skott. – Feltmarskalk Mannerheim».

Farens dramatiske og turbulente liv og deltakelsen i Finlandskrigen mot kommunistene, satte åpenbart dype spor i Jan Høeg. Han ble mer og mer overbevist om at oppslutningen om Det norske Forsvar og motstanden mot masseinnvandring var deler av samme sak. Jan Høeg var formann i Folkebevegelsen mot innvandring i 1988–99 og senere nestleder. I organisasjonen var han foreningens pressetalsmann inntil 2017. Jan var således meget kontroversiell, og dette skapte selvfølgelig mange konflikter, også på det personlig plan.

Jan giftet seg med Tulla og fikk barna Jan Petter, Bent og Ole Thomas. Etter hvert fikk de også sju kjekke barnebarn som de holdt veldig av. Tulla som var en del yngre enn Jan, døde dessverre for noen år siden.

På den hjemlige arena har unge menn i generasjoner lagt turen til Kilegapet hver søndag morgen i sommerhalvåret. Her tok de forfriskende bad før veien gikk videre til festplassen i Bøkeskogen og Koralmusikken hvor man gjerne nøt et smørbrød og en kopp kaffe. Denne tradisjonen videreførte også vi, og da var selvsagt Jan med. Han hadde jo så å si allerede vært med i en mannsalder.

Etterhvert kom vi til å utgjøre en mindre gruppe som foretrakk å lage vår egen frokost med speilegg og kaffe på stormbrenner. Og her, også kalt «Verdens ende», forble vi gjerne utover formiddagen året rundt. Derfor ble jeg kjent med Jan på en inngående måte. Da avdekket han for oss nye og interessante sider for diktning og musikk. Ofte kom han tilbake til Herman Wildenvey´s diktning. Til tider kunne diktet virke ukjent, og da spurte jeg gjerne: «Hvem har diktet dét?», og kunne få til svar: «Det har jeg».

Når det gjaldt sang, fremhevet han Jussi Bjørling, og han elsket hans fremførelse av O helga natt. Jan hadde selv en god stemme og sa at hadde ønsket å bli sanger. Ja, Jan hadde mange interesser og begavelser. Han fortalte også gjerne om sin oppvekst og om livet i Larvik i gamle dager. På den måten ble han en brobygger til det som engang var.

Kommentarer til denne saken