Det er tiden for ungdommer å søke videregående opplæring. Rent praktisk må de velge studieretning og en vei for fremtidig yrke. Utover det handler det også om identitet, egen utvikling og handlingsrom i eget liv. Mulighetene presenteres som uendelige. Du kan bli hva du vil bare du jobber hardt nok, eller?

Vi blir fortalt at vi har alle muligheter i verden. Du kan bli en ener! Det handler om innsats. Hvis du ikke lykkes når du har blitt fortalt at du ar fått alle muligheter, er det lett å tenke at det er din egen skyld. Har du i tillegg blitt sett, hørt, og hjulpet grenseløst, tar du på deg enda mer skyld og straffer deg selv for ikke å være god nok.

Jeg pleier å snakke med ungdommer om å være verdensmester. Den beste i verden på sitt felt har fokus på akkurat det han er mester på og ofte ikke så god på en del andre områder. Underveis har han, og antagelig et aldri så lite korps av hjelpere, ofret mye for dette. De fleste av oss fordeler innsatsen vår på mange områder, noe som gjør at vi kan litt om mye. Hvis jeg skulle vurdert meg selv opp mot den beste, hadde jeg følt meg mislykket. Opphavet er meg ukjent, men sitatet: «Vi trenger ikke flinkere barn, men gladere barn!» sier mye om vår tid.

Et ideal som står sterkt i Norge er uavhengighet. Det å få til ting på egen hånd. Gro Harlem Brundtlands uttrykk «typisk norsk å være god» er muligens forslitt, men jeg trekker det frem allikevel. Det er en forventning i Norge om at du skal være god, i hvert fall til noe, men helst til alt. Du skal være god på skolen, god på jobben, god hjemme, god på trening, god med penger, god med mat, god med unger, god med kjæresten, god i sosiale settinger og god med folk. Mange dømmer seg selv hardt om de opplever at de ikke strekker til. Å være god mot seg selv kommer gjerne sist.

Likhet er en viktig verdi for nordmenn, men det er ikke til å komme utenom at ikke alle har de samme mulighetene. Vi er (heldigvis) ikke født like. Noen har anlegg for å bli flinkere på enkelte områder enn andre. Ikke minst har noen bedre forutsetninger for å få hjelp hjemme. Da jeg studerte til master, leste jeg at det norske skolesystemet er tilpasset middelklassen med pent møblerte hjem og bokhyller. Jeg vet at i mange hjem er lekser noe som svekker kvaliteten på den ofte knappe tiden barn og foreldre har sammen. Jeg hjalp et av barna mine med mattelekser etter at barnet hadde resignert. Barnet hadde da forsøkt selv uten å få det til og konkludert med at: «Jeg er dum!» Det var ikke leksene som var for vanskelig eller læreren som var håpløs. Tidligere ble det protestert mot samfunnsinstitusjoner og politikk, men nå retter vi kritikken personlig mot oss selv. Vi har jo fått alt!

De fleste foreldre ønsker det beste for barna sine. Noen vet ikke hvordan de kan få gjort godt nok, og investerer alt de kan for å hjelpe barnet sitt. Andre sliter med livet og makter knapt å få gjort et minimum. I mellom disse er også de foreldrene som prøver og feiler med hvor mye innsats de skal gå inn med. Det balanseres mellom å støtte utvikling i selvstendighet på den ene siden og tillært hjelpeløshet på den andre.

En del ungdommer vet ikke hva de vil. Det er vanskelig å kjenne etter når en ikke har helt kontakt med egne følelser. Det er ikke bare å velge utdanning selv om du skulle være så heldig å vite hva du vil heller. Det er status knyttet til ulike valg. Når du velger er valget gjerne basert på hva andre mener om det.

Et barn fødes avhengig og har ikke forutsetninger for å klare seg alene. Etter hvert som barnet vokser til, utvikler det selvstendighet. Det er faser hvor markering av egen fri vilje er mer fremtredende. Å bli voksen inneholder gjerne en brytningsfase hvor ungdommen tar avstand til egne foreldre. Da kjennes det kanskje ekstra viktig å velge selv. Frem til barn er 7 år, har de naturlig en noe grandios oppfatning av seg selv. Etter det begynner de å se seg selv i forhold til andre. Noen opplever en slags selvtillitskrise i denne perioden. Det oppstår tvil om egne evner. I fasen mellom ungdom og voksen skal det foretas en rekke større valg. «Hvem er jeg?» er spørsmålet. Jeg har fått alt, men jeg finner ikke meg selv.

Livet er mye prøving og feiling. Å bli robust handler om å reise seg igjen når du går på trynet. Personlig opplever jeg at det beste med at jeg er blitt mer voksen, er at jeg har utviklet trygghet på at jeg kan reise meg igjen. Jeg er ikke dum, jeg finner ut av det! Til og med når jeg velger feil, så har jeg handlingsrom i eget liv til å endre kurs. Noen ganger skulle jeg ønske jeg kunne pakke inn denne innsikten og gi den til unge mennesker som strever, men jeg vet at de må finne ut av det selv. Foreldre må også tåle disse voksesmertene.

Den danske psykiateren Hjalmar Helweg skrev for snart en mannsalder siden: «Lykkelige mennesker arbeider nå engang best!» Til deg som må ta valg du føler stress og press på: Tør å satse på noe du selv liker og har interesse for. Det er mulig du ikke blir verdensmester, men at du får det godt fordi du mestrer.

Det er ikke så dumt!