Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg forstår at foreldre er redde. Ingen vil at barna sine skal være prøvekaniner. Jeg er også redd»

Artikkelen er over 1 år gammel

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det herjer et virus. I hele verden. En pandemi forårsaket av et helt nytt virus. Et virus som gir en sykdom man aldri før har sett og som viser seg å være ganske uberegnelig. Covid-19. Med symptomer som varierer veldig fra person til person, symptomene har en tendens til å komme og gå i løpet av sykdomstida, flere tester positivt etter at de føler seg friske, og noen har sågar testet negativ selvom de har vært svært syke med covid-19. All kunnskap og erfaring vi hittil har viser at vi gang på gang undervurderer viruset.

Men her i Norge har vi mange fordeler. Flere land ligger foran oss i virusets herjinger. Vi kan lære av disse. Vi har en mer spredt befolkning enn de fleste andre land. Sist men ikke minst; vi har tatt en dugnad de siste ukene som har gitt resultater over all forventning. Men vi må ikke bli overmodige. Forsiktig optimisme, sa Bent Høie. Nå er det snart over, tenkte Ola Nordmann. Folk har blitt litt mer slepphendte med dugnaden. «Spaden» har blitt plassert inntil gjerdet litt oftere. Vi tar en kopp kaffe og klapper oss selv på skulderen.

Politikerne forkynner: Nå skal vi åpne opp samfunnet igjen. Forsiktig og gradvis. Men med en baktanke. Økonomi. Denne dugnaden har kostet og koster mye. Både for staten og enkeltpersoner. Regjeringa merker presset fra næringslivet. Dette koster for mye. De diskuterer, jobber, planlegger og kalkulerer. Hvor kan samfunnet gjenåpnes for å stable økonomien på beina? Vi trenger foreldrene på jobb igjen.

Barna ser ut til å takle sykdommen bedre enn voksne. Mildere forløp, mindre utbredelse. Planen virker god. De minste barna først. De som trenger et sted å være mens mor og far er på jobb. Smitten må selvfølgelig begrenses. Tiltak planlegges. Dette skal være trygt for alle. Folkehelseinstituttet stiller seg helhjertet bak planen. Barn blir ikke særlig syke og spiller ingen stor rolle i smittespredningen. Ola Nordmann har trua. Men mange er likevel skeptiske. Hvis, eller når, smitten får en ny oppsving, må vi ta denne dugnaden på nytt?

Jeg er ingen smitteekspert. Men jeg er utdannet førskolelærer. Har erfaring fra småbarnsavdeling. Er mor til 4. Jeg vet at forhindring av smitte i barnehage er et veldig optimistisk prosjekt. Vasking, spriting, håndhygiene. Jo, jeg tror de som jobber i barnehage vil gjøre sitt ytterste for å etterkomme retningslinjene. Men små barn trenger nærhet. Tilstedeværelse. Noen til å tørke snørr og tårer. Noen vil bli smittet. Altså, det var nylig en rettssak som ble avholdt. Alle tok gode forhåndsregler, de holdt den anbefalte avstanden mellom menneskene, var nøye med hygienen. Likevel ble alle så nær som EN smittet. Men vi tenker at vi kan unngå smitte i barnehagen?

Jeg forstår at foreldre er redde. Ingen vil at barna sine skal være prøvekaniner. Jeg er også redd. Til tross for at jeg til vanlig ikke er særlig redd for smitte. Vi leser nyheter som aldri før. Kunnskapstørsten er enorm, fordi vi har et behov for å kvitte oss med den gnagende usikkerheten vi bærer som en klump i magen. Vi ser dramatiske bilder av overfylte sykehus, overarbeidet helsepersonell og tilstander som minner om krig. Døde mennesker i hopetall. Problemet er at jo mer vi leser jo mer usikre og redde blir vi. Redde for at det snart er Norges tur.

YouTube-legen Wasim Zahid sier: JA, barna mine skal være prøvekaniner! Han sammenlikner åpningen med vaksinering og mener at alle har et kollektiv ansvar for å bidra til eksperimentet. Men hvem velger å gi barna sine vaksiner som ikke er testet? Argumentet faller på sin egen urimelighet. Vaksiner testes i flere runder og over lang tid før de slippes til allmennheten. Nå blir vi bedt om å bli med på et eksperiment. Kan vi ikke bare vente litt til? Få et litt større forsprang på viruset?

Samtidig er folk lei. Lei av å bare være hjemme, med barn og hjemmekontor og en følelse av å ikke strekke til på noen av områdene. Vi savner en forutsigbar hverdag, en hverdag vi kan leve med over tid. Mange priser seg lykkelige over åpningen, ikke bare foreldre. Mange barn har det ikke så greit hjemme. Og i denne perioden er hjemmet alt de har. Ingen frisone i skole eller barnehage. Ingen som kan se at de sliter og sørge for å gjøre noe med det.

Forskere og eksperter er heller ikke enige. Den ene sier at det er for tidlig, den andre sier at vi aldri hadde trengt å stenge hverken skoler eller barnehager. Kunnskapen og vitenskapen spriker i alle retninger. Hvem skal vi stole på? Vi vet ikke. Det er det som er problemet. Det føles som gamling. Innsatsen er menneskeliv. Og denne usikkerheten er egentlig det verste.

Folk føler seg presset opp i et hjørne. Risikogruppen er kraftig innsnevret for barna. Mange kronisk syke barn anbefales å sendes i barnehagen. Man frarådes på det sterkeste å holde barna hjemme. Det vil få konsekvenser om man trosser rådene. Barna må i barnehagen, folk må på jobb.

Men når jeg leser de nye retningslinjene for smittevern i barnehager så ser jeg bare et tiltak som er bærekraftig nok for å unngå ukontrollert smitte i befolkningen. Disse gruppene som skal dele barnehagen inn i små «familier». Men noen vil jo bli syke, det er ikke til å unngå.

En følelse av at alt er nytteløst farer over meg. Og plutselig demrer det. Det inntrykket jeg har hatt av at vi i Norge skal gjøre vårt ytterste for at færrest mulig skal dø av dette viruset, det stemmer visst ikke. Samfunnet klarer ikke å holde på denne disiplinen. Konsekvensene er for mange. Kostnadene er for store. Vi makter ikke å vente på en vaksine. Det er meningen at mange skal smittes, bare ikke samtidig. Flokkimmunitet. Prisen vi må betale? Menneskeliv. Vi kjører en «Sverige-light» nå.

Kommentarer til denne saken