Gå til sidens hovedinnhold

«Jeg håper og ber om at ingen sinte, voksne mennesker skal få slokne den gløden»

Åtte skribenter bidrar i ØP hver lørdag. I dag er det Olav Aavik som skriver. Han er fra Tønsberg, bor i Sandefjord, men jobber som prest på Nanset. Han har tidligere vært sjømannsprest i Miami og betegner seg selv som ihuga United-fan. Han er gift og har to barn.

Spaltist Denne teksten gir uttrykk for skribentens personlige holdninger.

Vi er kommet til september og det er snart tid for å ta imot høsten og legge nok en sommer bak oss. Kanskje kan denne høsten føre oss fram til en mer normal tid, for det er jo slik tiden skal fungere. Tiden skal normalisere. Når vi opplever traumer og at livet slår beina vekk under oss, så er det ofte tiden som hjelper oss opp igjen.

Det er gått noen uker siden 22. juli og markeringen av at det var 10 år siden terrorangrepene på Utøya. Jeg opplevde at historiene i år grep meg enda hardere enn de foregående årene. Det var noe med de veldig eksplisitte historiene og vissheten om at mange av de overlevende opplever hat. Hat for at de overlevde. Hat for at de fortsatt har vondt. Hat for å ha meninger.

Nå er lysene slukket, kameraene er slått av og fokus vendt mot valgkamp og politiske kamper. Men fortsatt så sitter det igjen mennesker med vonde og åpne sår. Og kanskje sitter de alene. Jeg har ingen forutsetning for å vite om det er mest godt eller mest vondt at lysene er slått av og kameraene vendt i en annen retning. For noen er det sikkert best å slippe å berøre det vonde, og la det ligge til neste markering. For andre holder det å få fortsette å fortelle i et lukket rom med en som lytter som man er trygg på. For noen er det sikkert ensomt å måtte bære smerten alene. Min erfaring med sorgarbeid er at det fort blir ensomt, spesielt når det kommer til denne magiske ettårsregelen som tilsier at nå er det på tide å komme seg videre. Mange har jeg møtt som opplever at andre forventer at nå må de komme seg videre. For tiden leger alle sår ... eller? Slik er det selvsagt ikke. Sorgen etter traumer og etter å ha mistet noe eller noen har ingen tidshorisont den forholder seg til, den bare er!

Når høsten nå kommer og sommeren skal telles opp, så vet jeg at dette året så ble mitt forhold til Utøya og AUF forandret. Min datter meldte seg inn og reiste til Utøya for første gang. Da jeg sendte henne av gårde med bussen så er jeg overbevist om at flere av de andre foreldrene tenkte som meg: utrolig stolt av barnet vårt, men samtidig med et urolig hjerte for det som skjedde for ti år siden. Tenk: for ti år siden var det andre foreldre som sendte sine av gårde, mange av dem kom hjem i en kiste. Stoltheten og det urolige hjertet kjempet om plassen i en pappas kropp.

Så kom hun hjem, med tusen historier, mange nye venner og med et håp og en tro om at verden kan bli et bedre sted. Hun fortalte om alle de som ble revet vekk, noen av dem hadde garantert blitt statsminister ... hadde de bare fått leve. Hun kom hjem med en ungdommelig kraft og motivasjon til å drive valgkamp, være med på skoledebatter og dele ut roser på torget.

Så var jeg nødt til å ta den kjipe praten med henne om at noen kommer til å gjøre henne vondt. Noen kommer til å være nedlatende, noen kommer til å uttrykke hat til henne for den organisasjonen hun tilhører, noen kommer til å være sinte. Allerede første dagen på stand fikk hun høre at hun skulle få lov til å mene noe den dagen «hun fikk hår i ræva». Utover å være et nedlatende utsagn i seg selv, så er det vitterlig en merkelig måte å avgjøre når en er berettiget til å mene noe politisk.

Det har virkelig vært trist å lese historiene i sommer. Ikke bare de historiene som forteller om volden og grusomhetene som ble en hel organisasjon til del, men også om hvordan de overlevende blir møtt med hat. Hvordan noen prøver å stilne stemmene til de som var på Utøya i 2011.

Det er jo disse stemmene vi må lytte til, for de eier et enormt potensial til å forandre. Disse stemmene må også få lov til forme fremtiden vår. For bare de som har vært i et helvete, vet hvordan et helvete ser ut. Bare de som har vært i det dypeste av redsel, frykt og smerte, vet hvordan det føles i det mørke. Bare de vet best hvorfor ikke andre skal havne i det samme dypet.

«Dere kommer aldri til å forstå» Slik åpner filmen Utøya 22. juli. Og det er nok sant. Kanskje finnes det ikke ord for å forklare, kanskje er det umulig å formulere det som kroppen husker, det som ligger dypt i sjelen. Det aller, aller vondeste.

Men vi som aldri kan forstå, vi kan likevel ane noe av det, og ane nok til å vite at vi må gjøre alt vi kan for at dette aldri skal skje igjen. Og da må vi lytte! Og voksne, sinte mennesker må slutte å hate. Voksne, sinte mennesker må gi rom til de historiene som forteller om ekstremismens nådeløse brutalitet.

Dette er ikke et partipolitisk innlegg, som prest streber jeg etter å være partipolitisk nøytral. Men det er noen ord, fra en pappa til en i AUF, som denne sommeren kom nærmere Utøya og nærmere terrorens elendighet. Jeg ble grepet. Grepet av alle historiene. Og sint. Sint fordi det skal koste så mye å fortelle. Er det for mye forlangt, at vi skal gi dette rommet til de som overlevde, uten å måtte påføre skyld og skam?

Min datter hadde det fantastisk på Utøya. Hun kom hjem, engasjert og oppglødd, og med en sterk overbevisning om at hun kan være med på å forandre Norge.

Jeg håper og ber om at ingen sinte, voksne mennesker skal få slokne den gløden!

Kommentarer til denne saken