12. mars kommer Benedicte Gusland fra Verningen til å avlegge sitt løfte til biskopen av Tunsberg. Med det markerer hun også at en lang og personlig kamp er ved veis ende. Endelig blir hun prest.
Det har tatt henne 13 år å komme dit hun nå er. Det har vært mang en stri tørn. Så lenge Benedicte kan huske, har hun slitt med depresjon og angst. I dag har hun det mye bedre.
Har funnet en trygghet
Benedicte forteller om perioder i livet hvor hun ikke har ønsket å leve.
– I lange perioder tenkte jeg ofte at, skulle livet blir verd å leve igjen, så måtte ting forandre seg drastisk. Heldigvis er det blitt bedre nå. Det er ikke sånn at livet er en dans på roser nå heller, og jeg kommer sikkert til å gå på flere smeller. Men, med god behandling og medisiner, går det riktig vei. Nå har jeg funnet en trygghet i meg selv til å gå i diskusjon, med både depresjonen og angsten, sier hun.
Hun presiserer at hun fortsatt har en vei å gå.
– Jeg sliter med kronisk utmattelse og migrene. Etter mange år med angst blir kroppen utslitt. Jeg trenger fortsatt mye hvile. Derfor begynner jeg litt rolig i yrkeslivet, og er foreløpig femti prosent sykemeldt, forteller hun.
Den kommende presten forteller også at på kjærlighetsfronten er det svært liten bevegelse.
– Jeg har hatt nok med meg selv, jeg har ikke turt å slippe noen inn, forteller Benedicte åpenhjertig.
Noen får «alt»
Egentlig var det organist Benedicte ville bli. I ungdomsårene spilte hun i flere menigheter rundt omkring i distriktet. Hun elsket å spille orgel, og karrieren videre var på mange måter lagt. Så fikk hun leddgikt.
I ruinene av en knust drøm, steg en annen fram.
– Leddgikten satte en effektiv stopper for organistplanene. Det var ganske tøft for meg. Jeg var fortvilet, og visste egentlig ikke hva jeg skulle gjøre. Det endte med at jeg søkte på teologistudier, mens jeg skulle fundere på nye yrkesvalg. I løpet av det første året, et eller annet sted på veien, sto det plutselig klart for meg: Det var prest jeg skulle bli.
Benedicte hadde vært låst i organistdrømmen i store deler av oppveksten. Men nå åpenbarte et nytt tankesett seg.
– Jeg begynte å kjenne på de nye mulighetene. Dessuten hadde jeg gjort meg noen livserfaringer, som passet godt med presteyrket. Jeg tror at mye av det jeg har vært igjennom, vil være både til hjelp og en styrke som prest. Jeg vet noe om hvordan det er å ha det tøft. Det gjør at jeg kanskje, på en bedre måte, kan møte andre i vanskelige situasjoner. Erfaringene mine har gjort meg mindre redd for det som er vanskelig, presiserer hun.
Innsettelsen
Nå har presteyrket blitt et kall for Benedicte. En identitet, som definerer henne som person. Selv om veien til ordinasjonen har vært lang og kronglete, så gleder hun seg nå stort til markeringen.
– Det har jeg gjort i mange år. Når jeg har vært nede, har denne dagen vært noe stort å se fram til. Jeg vet også at dagen betyr mye for de rundt meg. Mine hjelpere. De som har holdt meg oppe, og gjort meg sterk nok til at jeg i dag kan fungere som prest. Jeg er dem evig takknemlig, sier hun.
Innsettelsen av Benedicte vil foregå under en noe utvidet, men ordinær, høymesse i Hedrum kirke. En rekke prester, vil sammen med biskop Jan Otto Myrseth, være til stede.
– Der skal jeg avgi mine løfter, jeg vil bli bedt for, og til slutt erklært for rett kalt prest i den norske kirke, forklarer Benedicte.
Trodde Gud skulle ordne opp
Hun forteller om en gudstro som har forandret seg mye opp gjennom årene. Sint på Gud har hun vært flere ganger.
– Mye av barnetroen min har blitt rokket ved. Troen min er ganske annerledes nå. Tidligere hadde jeg en tanke om at Gud skulle ordne opp i langt større grad enn han har gjort. Siden har jeg erkjent at det har vært min egen tro som noen ganger gjorde ting vanskelige, og ikke Gud selv.
Selv en teologistudent og kommende prest kan rammes av tvil.
– Ja, det har skjedd stadig vekk. Det å tvile er en naturlig del av det å tro, sier Benedicte.
På tross av de siste tiårs sekularisering, mener Benedicte at behovet for en gudstro er minst like stort som før.
– Jeg tror folk er like søkende. Folk tror mer enn man skulle tro, sier den kommende presten.
Forelsket i Helgeroa
Barndommen på Verningen delte hun med begge sine foreldrene og to yngre brødre. Det kristne miljøet var en stor del av livet hennes.
– Jeg tilbragte mye tid her i Hedrum kirke og i bedehuset på Verningen. Disse plassene var mitt andre hjem. Det var en trygg og god oppvekst, forteller den snart nybakte presten.
Siden 2009 har Benedicte bodd i Oslo. Hun trives godt i Tigerstaden, men forteller at hun nå er veldig klar for å flytte hjem igjen til Larvik.
– Tidligere har jeg tenkt at jeg skal i hvert fall ikke flytte til Larvik så lenge jeg er singel. Nå tenker jeg motsatt, jeg flytter hjem fordi jeg er alene, og har et stort behov for å ha familien og vennene mine rundt meg.
Benedicte Gusland forteller at for henne har de psykiske utfordringene handlet mye om hvordan hun kan lære seg å leve med dem. Hun oppfordrer foreldre som ser at barna deres sliter til å søke hjelp raskt, hos fastlegen eller annet helsepersonell med kunnskap. Og heller en gang for mye, enn en gang for lite.
– Det er lettere å få hjelp som barn, samtidig som det er enklere å rydde opp i ting tidlig i en sykdomssituasjon, forklarer hun.
For tiden er arbeidsplassen til Benedicte i Langhus og Siggerud menigheter utenfor Oslo, men så fort hun har funnet seg bolig og jobb i Vestfold, flytter hun nedover.
– Jeg er skikkelig forelska i Helgeroa. Der jeg har lyst til å bo, avslutter den unge presten.
