Vi som var unge på 80-tallet husker godt redselen for atomkrig. Vi var preget av det fordi det dominerte både nyhetsbildet og underholdningsbransjen . I 1983 kom filmen «War Games», en film som gjorde en varig inntrykk på meg som 13-åring. Filmen i seg selv er kanskje ikke så veldig dramatisk, men handlingen satt i gang en rekke tanker hos en tenåring som var redd for atomkrig. Filmen handler om en datainteressert tenåringsgutt som hacker seg inn på det amerikanske forsvarets dataterminaler for atomvåpen og intetanende setter i gang en prosess som nær utløser kjernefysisk krig. Typisk amerikansk, med en kjærlighetshistorie og den tragiske fortellingen om en professor som mistet den lille sønnen sin, men jeg husker godt hvordan jeg lå om natta og tenkte på handlingen likevel. Tenk om en misforståelse kunne bli starten på en ny krig som ville ødelegge jorda. Da muren falt i Berlin i 1989, og Sovjetunionen kollapset på tampen av 1991, husker jeg det som en euforisk glede fordi redselen for en ny storkrig slapp taket. Jeg var i begynnelsen av 20-årene og kan fremdeles se for meg bildene av murens fall og føle gleden av det som var en ny tid.

På samme måte vil jeg tro at foreldrene mine hadde det på begynnelsen av 60-tallet. De var også i begynnelsen av 20-årene og fulgte Cuba-krisen sammen med en hel verden. Konfrontasjonen som oppsto mellom USA og Sovjetunionen i oktober 1962 brakte de to supermaktene til randen av atomkrig og den kalde krigen kunne fort blitt til en «varm» krig. Slik gikk det heldigvis ikke, men verden holdt pusten med samme redsel som andre har gjort senere. Mange husker også Berlinblokaden i 1948-1949, Koreakrigen i 1950, Vietnamkrigen og den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan i desember 1979. I 1983 var det NATO-øvelsen Able Archer som holdt på å utløse storkrig. Sovjetunionen mistenkte at USA planla et angrep og fryktet at øvelsen var en skjult opplading til et faktisk atomangrep. Det er mange eksempler på hvor nær verden har vært en krig på grunn av misforståelser eller mistenksomhet, det forklarer også den enorme lettelsen vi hadde da den kalde krigen gikk mot slutten, nedrustningsavtaler ble undertegnet og verden ble et mer fredelig sted.

Jeg tror vi er mange som har kjent på den frykten vi hadde under den kalde krigen når Russland nå angriper et suverent og selvstendig land med militærmakt. Et makt som også har atomvåpen og der NATO og Russland fort kan stå mot hverandre. Historien har lært oss at krig på vårt eget kontinent berører alle.

Redselen er til å forstå og jeg syntes det er vanskelig å sette ord på den, ikke minst til barna våre, men det er også fint å se hvordan verden samler seg. Jeg blir samtidig veldig glad når jeg ser hvordan Larvik tar imot Ukrainere som kommer til oss. Det er så mange i Larvik som åpner dørene, hjertene og bidrar med hjelp og det varmer. Vi lar oss prege av de historiene vi hører, men jeg kommer aldri til å glemme det varme møtet mellom fremmede da de første Ukrainere kom til Larvik. Hvis denne grusomme krigen kan føre til at folk tar imot flyktninger med varme og hjelp, er det all grunn nok til å ha håp.

Ukrainere i Norge er en relativt liten gruppe. Ved inngangen til 2022 talte innvandrere med bakgrunn fra Ukraina 6 510 personer, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Allerede i krigens første uke ble det meldt om at mer enn en million mennesker hadde forlatt hjemlandet for å søke trygghet andre steder, hvor mange som kommer til Larvik er umulig å si. Ved inngangen til påsken er det all grunn til å takke alle som bidrar, for selv om ingen kan gjøre alt, kan alle gjøre litt. Selv om påsken er spesiell, kan den også brukes til å bidra med det vi kan. Vi tenker også på Ukrainere som er bosatt i området vårt og som ikke kommer i kontakt med venner og familie i hjemlandet, som Elena Guakasian som håper å få sønnen Robert hjem til Kjose. Vi håper alt ordner seg.

Så vet jeg at påske er en spesiell høytid for veldig mange av dere som leser ØP, for det er også en tid som bærer med seg håp. Det trenger vi. Vi er blitt vant til et nyhetsbilde preget av korona og nå krig i Europa, da er det viktig at vi også bruker påska til å lade batteriene.

Ta en kikk på bildet jeg fikk tilsendt fra gamlepresten i Tjølling, Gunstein Sandnes, tidligere denne uka. Det er tatt i Svinevika. Det er en fin påskehilsen når vi nå går inn i en spesiell høytid.

God påske til alle ØPs lesere.