Jeg ønsker meg et nødlandslag

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Nødlandslaget viste til fulle at når drakta er på og posisjonen er gitt, da gir vi jernet, til krampa tar oss og energilageret er tomt. Da stiller vi opp, i bakrom, sikrer den som er i ballbesittelse, gjør oss spillbare, henger ikke etter, men skaper rom og muligheter. De klarte det, de ballspillende unge menn, de skapte energi og entusiasme fra et tilnærmet umulig utgangspunkt. De skapte et team med innsatsvilje som strakte seg langt utover den enkelte, de løftet seg sammen.

Jeg ønsker meg et sånt team, på øverste hold. Reiselivsnæringen er nå fullstendig i helsemyndighetenes makt. Helsemyndigheter som med stor autoritet og handlekraft gjør den jobben de er satt til. De har skjønt det, de har satt sammen teamet med de beste fagfolkene, diskuterer de ulike scenarioene, og er klare. Når de så står i front og taler til det norske folk, er det uten nøling. Jeg har respekt for de folka. Den innsatsen de legger ned, og de valgene de må ta.

Når Erna og Bent sier at nå gjelder det å bli hjemme, så gjør vi det. Umiddelbart.

Da budskapet kom så er det et budskap som får umiddelbar effekt for ca. 170 000 arbeidsplasser i reiselivet. Med total sosial distansering i Oslo er det ca. 40 000 arbeidsplasser i reiselivet som settes i spill bare der. Bak de store tallene er det mennesker. Det er Christian som har gitt jernet, lagt ned et vanvittig antall timer, for å bygge sitt sted. Tatt ut minimalt med lønn, investert det han hadde i arbeidsplassen, som nå ser livsverket gå i grus. Det er Paulina som har arbeidsplassen som sin sosiale arena, som lærer seg norsk og blir kjent med det norske samfunn, via jobben. Lønna er lav og husleia høy. Nå er hun uten en jobb å gå til, sosialt isolert og må klare seg med en lønn som ikke strekker til, og står helt uten å vite om hun har en jobb å komme tilbake til. Det er Paul og Katharina som fant hverandre på jobb, som med nød og neppe kom seg inn på boligmarkedet sammen, som nå sitter med høyt lån, jobben er borte, inntektene er betydelig redusert. Det er nyskilte Truls, merkevarebyggeren, nettverksskaperen og eventmakeren, som presset økonomien til det ytterste for at barna skulle beholde hjemmet sitt, som nå står uten jobb og halvert inntekt. På desperat jakt etter å få en stabilitet i en tid med kaos. Det er Anne, hotelldirektøren som har jobbet beinhardt med å prøve å holde humøret oppe blant de ansatte, gitt forsikringer om at det blir bra igjen, og sett håp i et lavt men jevnt ordretilfang av møter, konfirmasjoner, feiringer og julebord. Hun vet ikke lenger om hun orker å gå den tunge veien med nye permitteringer og det hun vet er ny sosial isolasjon, økonomiske utfordringer og konstant uvisshet, for dem som må få beskjeden. Det er meg, med jobb i reiselivets destinasjonsapparat, navet eller koblingspunktet mellom næring og marked, næring og lokale myndigheter, næring og Visit Norway.

Vi er en del av reiselivets grunnstruktur. En grunnstruktur som nå rister i grunnvollene, med fare for kollaps.

Det er de som lever for å gi andre gode opplevelser, som fortsatt faller utenfor alle kompensasjonsordninger, som nå knapt har noe å leve av, og som jobber beinhardt for å ha noe å leve for.

Den psykiske slitasjen på reiselivets medarbeidere er enorm. Jobb er en av livets grunnpilarer, å leve med konstant uvisshet om egen jobbsituasjon gjør noe med deg. Destruktivt. Avmakt. Det går på folkehelsa løs.

Der Guri Melby skaper trygghet med tiltak når skolene berøres, i samme pressekonferanse som innstramminger legges fram. Der Kjell Ingolf Ropstad snakker om barnehagene og familier. Der står Høie, Nakstad og Stoltenberg alene i front når reiselivets arbeidsplasser lammes.

Hvor er du Iselin Nybø???

Hvor er ditt team med fagfolk og tallknusere, som har jobbet ut de ulike scenarioene, hvor de treffer og hva som umiddelbart må iverksettes når helsemyndighetene tar grep? Som jobber tett på helsemyndighetenes scenarioer og er en del av teamet i det norske nødlandslaget?

Der nødlandslaget ble satt sammen på dager. Der næringen må omstille seg med betydelige konsekvenser fra en dag til en annen. Der fortsetter næringsministeren å komme halsende etter resten av «spillerne» med vage løfter om at noe vil skje. Det må dragkamper i Stortinget til før det kommer opp noe som er i nærheten av tiltak, og pengene som skal bidra blir først utbetalt i 2021.

Det burde vært tid nok nå, siden viruset traff oss i mars. Tid nok til omstilling. Tid nok til å sette nødlandslaget. Til å jobbe ut tiltak så de kunne settes inn i takt med utviklingen. Tid nok til å forstå reiselivets kompleksitet. Tid nok til å skjønne at det er ditt departement, og ditt ansvar å innta nødlandslaget med drakta på når kampen settes i gang. Departementet må rigges og være klare med tiltak i samme øyeblikk helsemyndighetene setter inn sine. Nå må reiselivspolitikk gå hånd i hånd med helsepolitikk. For det er ramme alvor i en næring som er blitt fratatt markedet. Som har brettet opp ermene, omstilt seg og tilpasset seg, som består av folk som har jobben som en livsstil, som omfatter og omfavner et uendelig spenn av enkeltpersoner. Kunnskap som trengs når grensene åpnes og næringen skal bygges opp igjen. All erfaring tilsier at det tar 0 tid å rive ned, lang tid å bygge opp. Ta ansvaret nå og drakta på – ikke etterlat oss i ruiner. Det vil koste, men det koster mer å la være.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken