Onsdag kveld var jeg på premieren av Thor Heyerdahl videregåendes elevforestilling i Bølgen. Ikke som ØP-medarbeider, men som privatperson, for å se sønnen til kjæresten min delta i elevforestillingen. Og jeg ble vanvittig imponert av det elevene på dans og drama, musikk og mediefag presenterte!

Først av alt, dette er ingen anmeldelse med terningkast, det har jeg ikke faglig kompetanse til. Dette er min personlige opplevelse av forestillingen, en opplevelse som jeg bare må dele.

Forestillingen tar for seg opprør, fra kvinnekampen i Iran, til klimaopprør, jødedeportasjoner under 2. verdenskrig, samer, homofile og sosiale medier. Og det var et tydelig opprør. Sterkt influert av Moloud Hajizadeh, som tidlig i forestillingen forteller om kvinnekampen i Iran via tekst og bilde rullende på skjermene på scenen.

Det er nesten litt skummelt å fremheve noen av innslagene, for hele forestillingen imponerte. De to timene gikk utrolig fort, nettopp fordi elevene klarte å dra meg som publikummer så godt inn i forestillingen. Men noen av innslagene satte sterkere spor enn andre.

Som da en jente iført horn sang en kraftfull joik, stigende ut av et stort hvitt klede, med dansere liggende rundt seg, før de nesten smeltet sammen i en bevegelse til musikken. Da tror jeg nesten frysningene nådde tuppen av tærna mine.

Bildeserie

Pangstart på premieren av «Opprør»

Og i to av numrene så tok dansen nesten alt fokus. Selv om både sangen og musikken var bra, så ble jeg rett og slett helt oppslukt av en jente som sto for en solodans til strofene av Bodyparts. Helt alene klarte hun å formidle et så sterkt inntrykk, kun gjennom dans, dramatisering og rett og slett tilstedeværelse.

Det samme skjedde i et innslag som tok et oppgjør med motstanden mot skeive. Stemningen ble satt av en tegnet video av en huske, perfekt tilpasset strofene i Eton Johns American Triangle; «See him playing in his backyard», før to gutter beveget hele salen med en gripende duodans. Da de avsluttet nummeret med at en av dem tilsynelatende døde, fulgt av gråt fra den andre, som så bar dansekompanjongen ut av scenen hengende over skulderen – ja da nådde frysningene tærna igjen.

Les også

Preget av å fortelle om det: – Når en kjenner til historien, er det umulig å ikke kjenne på klumpen i magen

Men som nevnt, det var mange gode innslag. Fra det frekke og litt humoristiske da de framførte «It's a man's man's world», til heftige «Killing in the name», og til den veldig såre og stemningsfulle scenen fra Krakow under jødedeportasjonene i andre verdenskrig. Den ble forsterket av skjermer på sidene av scenen som viste et tog som kom og gikk. De formidler bekymring, redsel, sinne, men også håp.

Vi fikk oppleve gode vokalister, imponerende dansere, et flott sceneshow og mange ulike instrumenter – ja, selv en solo på en keytar! (Et instrument som er en gitar med tangenter). Showet besto av en hel haug med elever, og mange av dem fikk prøvd seg i fremtredende roller. Og alle virket så trygge og selvsikre på scenen, i mine øyne med all grunn.

Og jeg må også si at jeg er imponert over at de klarte å få til alle kostymeskifter helt uten krøll. For et tempo!

Når ungdommene tok et oppgjør med sosiale mediers kropp- og utseendefokus, viste de portrettbilder av en rekke av elevene på skjermen på scenen. Nakne og rå portrettbilder – og det gjorde det så nært.

Alvoret i forestillingen var uansett fremtredende, elevene tok opp en rekke dagsaktuelle opprør på en overbevisende måte, og krevde å bli hørt. Og hørt ble de. Samtidig som de ble møtt med velfortjente trampeklapp da de takket for seg på scenen.

Det er fortsatt muligheter for å se forestillingen. De har igjen en forestilling torsdag kveld og en fredag formiddag – jeg anbefaler å ta turen.