– Da jeg kom hit så slet jeg litt med finne venner, med å snakke språket, og med å sosialisere meg. Jeg slet med å finne noe å gjøre, og var nok fortsatt i tilvenning. Som mange utlendinger, tror jeg. Nå er det seks år siden jeg flyttet hit fra Filippinene. 29. mars 2015 landet flyet her.
– Først gikk jeg på Verdensmesteren. Og der var det at jeg først fikk høre om Fargespill. Jeg ble litt interessert i å være med, men visste ikke hvordan jeg kunne melde meg inn, og verken moren min eller jeg kunne noe særlig norsk. Men så fant jeg Jannicke, da. Jeg skjønte ikke alt hun sa, men hun meldte meg inn.
– Hvordan vil du beskrive deg selv før og etter du begynte der?
– Skal jeg være ærlig, så er nok ikke Filippinene et veldig globalisert land. Så jeg tror jeg hadde fått med meg en del fordommer mot ditt og datt derfra. Man har jo stereotypier om forskjellige mennesker, ikke sant. Som at stereotypiene skulle være sanne, liksom. Menneskene rundt meg hadde blitt påvirket av nyhetene, og jeg hadde blitt påvirket av dem. Filippinene er ikke et veldig rasistisk land, men man kan si at det er litt vitsing, da. Som nok hadde opprørt menneskene det handler om hvis de hadde hørt det. Men Fargespill endret alt det. Det endret meg til å tenke selv.
– Det er jo litt interessant, for det er jo ikke det jeg tenker at Fargespill er der for, men det fungerer for det også, liksom?
– Ja, det fungerer for det, også. Fordi fargespill er ikke bare å danse og synge, det er en veldig lærerik arena for alle som er der. Og veldig inkluderende også. Det handler om å sosialisere og dele kunnskap om ditt land. Og å bidra til noe. Å bidra til et show.
– Og så kan jeg si at Fargespill hjalp meg med selvtilliten min. For det å stå foran tusen, eller danse for mange hundre mennesker, det krever jo mot. Jeg har lært meg å ikke være flau, og å gjøre mitt beste, og å pushe meg selv ut av komfortsonen. For jeg har holdt på å falle i noen dansetrinn foran hundrevis av mennesker, uten å bry meg. Man skal bare gjøre det beste en kan. Folk snakker og ler, men betyr det noe for deg? Nei. Det er egentlig noe av det viktigste jeg har lært.
– Og egentlig ... Det å vise hvem jeg er, også ... For jeg er en homofil gutt. Fargespill har hjulpet meg å komme ut, men også å ikke være redd for fordommene til mennesker. For som jeg sa: Det er fordommer jeg har hatt, at noen kulturer ikke er så glade i homser. At det er veldig stigmatisert der. Jeg har oppdaget at det bare er noen av dem det gjelder. Og ved at jeg er med på Fargespill så lærer jeg jo også dem opp litt, og kan normalisere for andre, at mennesker som meg, som både er homofile og utenlandske, finnes.
– Er det sånn at vi egentlig mangler litt stemmer som deg i norsk offentlighet?
– Ja, og det fører jo til at man får tanker som at du ikke kan åpne alle dører, fordi du er som du er. Ingen som deg har lyktes å nå ut før, og da er det sikkert flere som meg, som har noen på skulderen som sier at «du er ikke så spesiell at du skal være den første». Hvis det hadde vært homofile utlendinger som var profilerte her i Norge, så tror jeg det hadde vært lettere for mange som meg å gå ut og oppnå drømmene våre. For hvis han eller hun, eller hen har klart det, da kan sikkert jeg også klare det. Men hvem gjør det her i Norge? Ingen. Det mangler noen. Og det mangler noe.