En maidag i 1924 sendte Østlands-Posten en medarbeider til Kjerringvik. Det lille strandstedet var i ferd med å våkne fra vinterdvalen, og journalisten ruslet mellom husene med fastboende og sommergjester. I et av husene møtte han den 85 år gamle fiskeren Johannes Wilhelmsen, som kjente hver holme, hvert skjær og hver båe i mils omkrets.

– Jeg har vært på sjøen all mi tid. Begynte med far da jeg var sju år. En ting må du vare deg for, sa far: Ikke ta ut på langveis hvis du vil bevare livet, ellers får du feber og alskens sykdom.

Men til tross for farens advarsler fikk unge Johannes Wilhelmsen hyre om bord på ei seilskute. På midten av 1800-tallet ble verdens fraktmarked åpnet opp for den norske handelsflåten. Skipsfarten ble i denne perioden den største næringen i Larviks-distriktet, og Johannes Wilhelmsen var en av mange gutter fra distriktet som fikk seg hyre på ei seilskute. Til lokalavisas journalist beskrev han tøffe forhold om bord:

– Skal vi snakke om å slite vondt, så sto vi i tre døgn i vann te livet og kunne nesten ikke se sol eller måne. Ofte sto vannet over hue på vårs. Vi pumpa uavlatelig. Skansekledningen og alt brekte sjøen sund. Vi slo bolter i dekket og surra kistene fast inne i ruffen. Det er så forunderlig, ofte har det sett ut som jeg aldri skulle få se land mer, men det har merkelig nok gått bra.

I likhet med skipsfart var også skipsbygging en av de store næringene i Larviks-distriktet. Larvik hadde flere store båtbyggerier, og journalisten fra Østlands-Posten ville vite om Johannes hadde vært med på å bygge båter.

– Nei da, jeg er en tosk, kan ikke slå en spiker i en gang, men kom på sjøen så er jeg – ja, jeg har prøvd alt, både med stort og lite, både med skip og sjekter. Det eneste jeg kan si jeg har vært grom te’ det er å fiske. Den sommer ’n jeg slutta å farene kjøpte jeg en del fiskeredskap, ja, sånn i det små. Helt fra Svenør te’ Tjømøtangen er jeg kjent på alle de grunnær det er. Og så er jeg jo barnefødt i Kjerringvik og det er jo like i havgapet.

Johannes Wilhelmsen giftet seg i 1872 med husmannsdattera Antonette Torsdatter. Sammen fikk de en sønn og ei datter. Etter at kona døde i 1911, ble Johannes boende alene i huset i Kjerringvik. Lokalavisas utsendte ville vite hvordan det sto til med helsa til 85-åringen etter en lang vinter.

– Jeg makter ikke no, det har vært for kaldt. Det falt seg så at kulden satte inn i november og så ble jeg syk og måtte på sykehus og så hadde jeg ordre om å være forsiktig. Du ska’ veta det, sa doktoren, du er en gammel mann, vil du beholde livet. Nå har jeg det bra. Kaffetåren og pipa er hygga mi. Men nå er det blitt svinaktig dyrt. Det er så vidt jeg kan greie det nå. Jeg vet inte å jeg har gjort a’ skillingen, jeg har ikke fanta den bort. Men jeg har klart meg bra, jeg kan ikke klage. Jeg har i all min tid levd av sjøen, det var sant sann. Det var billig å leve før, billig å kle seg. Lønnen var liten, men enda var jeg pent kledd og godt i stand hele veien. Og enda forsørget jeg min gamle mor i mange år. Nei, jeg har ikke fanta bort skillingen. Men på landjorda har jeg vært en tosk, det er bare på sjøen jeg har gjort no’.

Intervjuet viser at journalisten og gamle Johannes har hatt en fin prat. På slutten av intervjuet syntes nok kanskje Johannes at de hadde snakket seg litt bort.

– Si meg en ting: Vil du ha det i blae alt sammen? Alt jeg har gjort på vannet og på landet? Det jeg har gjort på landet er blitt bare skuddermudder.

Journalisten bekreftet at han ville ha med alt Johannes hadde fortalt om i avisa. Den gamle fiskeren spurte journalisten om han hadde vært til sjøs. Journalisten svarte at det hadde han ikke, at han bare skrev.

– Ja, det er som jeg sier, det er mange som lever a’ penn og papir, både høy og lav, det er noe jeg ikke duger te'. Således er jeg en tosk, jeg kan ikke tre tråd i nål, men på sjøen, på sjøen, sjøen ...

Kilder: Østlands-Posten 31. mai 1924 og Jan W. Krohn-Holm (1972): Tjølling bygdebok, bind 3, og www.kjerringvik.com.

Tegning basert på foto fra Wilsearkivet, Nasjonalbiblioteket.