Om lag 14 prosent av barna i Larvik lever i familier som har lav inntekt. Noen kaller det barnefattigdom, andre snakker om lavinntektsfamilier. Uansett hvilket ord vi bruker, bør spørsmålet være: Kan vi leve med at så mange barn hos oss i Larvik har redusert livskvalitet og levestandard fordi familiene ikke har penger?

Antall barn som vokser opp i familier med lav inntekt har økt dramatisk i Norge de siste årene. I begynnelsen av mars kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med ferske tall. SSB skriver blant annet: «Nærmere 111.000 barn under 18 år bodde i 2018 i husholdninger med vedvarende lav inntekt. Det er vel 5.000 flere enn året før». Dette er tallene, de tørre fakta, men hva betyr det for barn?

Redd Barna skriver: «Dårlige levekår begrenser barns muligheter til å lykkes på skolen, ha et sunt kosthold, et godt bomiljø og få tilstrekkelig familiestøtte. Barn fra lavinntektsfamilier har større risiko for helseproblemer, særlig innenfor psykisk helse, og de deltar også i mindre grad på aktiviteter etter skolen. Disse faktorene forsterker hverandre og øker risikoen for marginalisering.»

Hva gjør samfunnet for barna, hva gjør vi som innbyggere for disse familiene? Hva gjør staten og kommunen for å sørge for at alle barn i Larvik har samme mulighet til å bli med i fritidsaktiviteter, arrangere bursdager, være med på idrett og spise sunt? Antall barn som vokser opp i en lavinntektsfamilie har blitt tredoblet de siste 20 årene og i gjennomsnitt er det to eller tre barn i hvert klasserom som har disse utfordringene. Se for deg et klassebilde og tenk på tallet to eller tre barn, trolig har vi alle noen i nærheten som har en levestandard som er under hva den bør være.

Det å være fattige i Norge blir ofte sett på som flaut og vanskelig. Redd Barna forteller om barn og unge som mister venner fordi de ikke har mulighet til å være med på de samme fritidsaktivitetene, andre sier de later som de ikke har lyst til å spille fotball eller gå i bursdager fordi de vet at foreldrene ikke har penger til det. De har fortalt til Redd Barna at de føler at de ikke passer inn, at de er annerledes enn andre barn og at de føler seg mindre verdt.

Det er liten tvil om at det å vokse opp i Norge i fattigdom setter dype spor hos barn. Selv om det er mange organisasjoner og foreninger som gjør en fantastisk jobb, minsker ikke forskjellene. De øker.

Det som er viktig å huske på er at det ikke er barna som er fattige, men foreldrene. De kan være arbeidsledige, syke, skilt eller har kommet til Norge som flyktninger. For første gang ser vi også at barn med innvandrerbakgrunn utgjør over halvparten av alle fattige barn her i landet. Vi ser også at det er vanskelig å bryte ut og skaffe seg et bedre liv for barna når de vokser opp. Barn med innvandrerbakgrunn i Norge fra Somalia, Irak og Afghanistan skiller seg ut ved å være sterkt overrepresentert i lavinntektsgruppen, skriver Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet i en melding om temaet.

Lisa Agathe Winther (SV) sitter i kommunestyret i Larvik, og tidligere denne måneden løftet hun fram problemstillingen om barnefattigdom i kommunen vår i et leserinnlegg i ØP. Det er helt opplagt en sak som hadde fortjent mer oppmerksomhet, men som nå forsvinner i den alvorlige og spesielle situasjonen Norge befinner seg i for tiden. Winther trakk fram at Larvik er en av kommunene i Norge som beregner barnetrygd som inntekt ved beregning av sosialhjelp i 2018. Hun kaller det skammelig.

Barnetrygd har vært en fanesak for SV, som også i sitt alternative statsbudsjett skrev at «et av de mest treffsikre tiltakene for å få barnefamilier ut av fattigdom, er økt barnetrygd.» Det å øke barnetrygden, eller sørge for at den ikke blir trukket fra sosialhjelp, vil utvilsomt føre til en bedring for mange, men en langsiktig effekt vil det neppe få. Det som monner er politisk vilje til å skaffe folk en jobb og en utdannelse da kan leve av.

Larvik kommune har hatt prosjekt for å bedre forholdene. I kvartalsrapporten fra i fjor beskriver kommunen prosjektet «Helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier». 22 familier ble fulgt tett opp og et av resultatene viser at utbetaling av sosialhjelp samlet gikk ned, for den gruppen det ble arbeidet med.

Det arbeidet som gjøres er trolig likevel ikke nok. Hvis kommunen skal ha en mulighet til å hjelpe de barna som lever i fattigdom, må det gjøres flere og riktige politiske valg. Så lenge barnefattigdommen er så høy som den er i Larvik, virker det som de riktige, politiske valgene ikke blir gjort. Hva med tiltak for å skaffe boliger, tiltak for å sikre at utdanning og fritidsaktiviteter er tilgjengelige for alle barn og et jobbmarked som inkluderer alle? Hva har blitt gjort og hvor stor oppmerksomhet får dette på den politiske agendaen i Larvik framover?

De fleste vil jobbe og bidra. Alle vil at barna skal ha gode og like oppvekstvilkår. Hva som er medisinen her i Larvik, bør være en høyt prioritert sak for alle politikerne, uansett hvilket parti de tilhører.